En hallig (av nordfrisisk hallig = hellig land, dvs. kirkejord (fordi kirken hadde bruksrett til ikke-inndiket land)^[1], jfr tysk: Hallig = øy i Vadehavet) betegner en uinndemmet øy langs kysten av Nordfriesland i Schleswig/Sønderjylland som jevnlig oversvømmes av tidevannet. Antall halliger er gått ned etter at mange øyer som tidligere ble oversvømt er blitt permanent sikret ved diker. I dag regner en med ti halliger som alle befinner seg i eller inntil nasjonalparken Schleswig-Holsteinisches Wattenmeer,^[2] sammenlagt 27,7 km2 marskland med godt beite, rester av kyststripe som fra 1000-tallet er blitt oversvømt av havet.^[3]

Lokalt kalles «oversvømmelse» for Land Unter.^[4]

Den eneste danske hallig er Langli vest for Esbjerg. Halligen Jordsand sør for Rømø forsvant i havet vinteren 1998/99 og regnes nå som høysand. Mandø var en hallig før den fikk diker i 1937. Geologisk kan de bestå av rester av fastlandet som er blitt stående etter store stormfloder, eller avsetninger fra bølger og tidevann.

Mange halliger har vært bebodd gjennom århundrer. Bebyggelsen er da lagt på kunstige forhøyninger som på dansk kalles værfter. En del av halligene har et lite sommerdike som beskytter beitene mot tidevannet i sommersesongen. Dagens beboere på de tyske halligene lever i økende grad av turisme eller offentlig finansiert kystsikring.

De nordfrisiske halliger er:

• Langeness – 9560 da, 16 værfter, ca. 110 innbyggere. Smalsporbane til Oland.
• Hooge – 5740 da, 10 værfter, ca. 120 innbyggere. Hooge fikk i 1826 besøk av Frederik 6. som ønsket å besøke også de mest avsidesliggende stedene og se skadene etter den katastrofale stormfloden i 1825. Etter besøket opprettet kongen Halligfondet som ga tilskudd til alle halligboere som bygget «et høyt værft med gode bygninger». Til Hooge går ferge fra Dagebüll.^[4]
• Gröde – 2770 da, 2 værfter, 17 innbyggere.
• Nordstrandischmoor – 1750 da, 4 værfter, 18 innbyggere. Smalsporbane til fastlandet.
• Oland – 960 da, 1 værft, ca. 30 innbyggere. Smalsporbane til Langeness og fastlandet. Ifølge Kong Valdemars Jordebog fra 1231 hadde Valdemar Seier et jakthus på Oland. På halligen er en liten stråtekt kirke bygget i 1824 som erstatning for to tidligere kirker som måtte flyttes da de ellers var ramlet i havet. H.C. Andersen skildrer Oland i sin roman De to baronesser (1849), 2. del, 1. kapitel. I 1925 fikk Oland fastlandsforbindelse ved hjelp av demninger.^[4]
• Süderoog^[5] – 600 da, 1 værft, 2 innbyggere. På Süderoog er et sted som heter Süntkalf, og om det sies at:

Wenn upstaan wert Süntkalf,

So werd Strand sinken half. (= Når Süntkalf står opp igjen, vil halve stranden synke.)^[6]

• Südfall – 500 da, 1 værft med fuglereservat. Nesten alle innbyggerne omkom under Halligflut i 1825.^[7] I nærheten av Südfall ble det funnet rester av slusene til byen Rungholt^[4] som ble skylt i havet i januar 1362.
• Hamburger Hallig – ca. 700 da, 1 værft, kro om sommeren. Forbundet med fastlandet med en 4 km lang demning av innvundet marskland.^[8]
• Norderoog – 90 da, fuglereservat.
• Habel – 70 da, 1 værft, ubebodd, fuglereservat.

• Nationalpark Wattenmeer (på tysk)