Jahve (hebraisk יהוה) eller Jehova er Guds egennavn i jødedommens Tanak, som tilsvarer kristendommens Det gamle testamente, der navnet nevnes over 7 000 ganger. Fordi man mente at navnet var et hellig og farlig noaord som måtte unngås, har jøder siden persisk tid[trenger referanse] unngått å uttale egennavnet, men isteden sagt adonay (adonaj, adonai), som betyr «Herren», elohim, «Gud», eller bare hashem, «Navnet». Uttalen av egennavnet har gått tapt etter romernes ødeleggelse av det jødiske tempelet i Jerusalem i år 70 eller i middelalderen.[2]
Det hebraiske יהוה har i noen sammenhenger blitt transkribert som «Jahve», i andre som «Jahwe» eller «Yahwe(h)». Disse ulike variantene skyldes at det ikke er enighet om hvilke latinske vokaler som bør erstatte hebraisk י (jod/yod) og ו (vav/waw) verken i tysk, engelsk eller israelsk faglitteratur, og heller ikke i nordisk. Etter norske regler for fonologi er det forøvrig mest naturlig å benytte konsonantene JHVH.[3]
Israelittenes særskilte guddom har sannsynligvis utviklet seg fra en regional torden-, regn- og fruktbarhetsgud i nordvestre deler av Den arabiske halvøya.[1] Jahve ble beskytter for det israelittiske stammeforbundet og som krigsgud kalt Jahve sebaot eller Jahve 'elohe sebaot, «Jahve, hærskarenes (eller Allhærs) Gud».[4] «Israel-hærens Jahve» skal seinere ha blitt oppfattet som «de himmelske hærskarers gud». Denne guddommen ble sammenblandet med andre av oldtidens guder i Midtøsten og valgt som den viktigste.[1]
Ett av forslagene som er blitt fremmet for å forklare Jahves historiske opphav, er at israelittenes JHVH er hentet fra tradisjonene til Shasu – kananeisk-språklige nomader fra det sørlige trans-Jordan. (The Origins of Biblical Monotheism, Mark S. Smith) En inskripsjon fra den egyptiske guden Amuns tempel i Karnak, fra farao Amenhotep IIIs tid (1390–1352 f.Kr.) refererer til «Jhv’s Shasu,» hvilket viser at denne guden ble tilbedt blant noen av Shasu-stammene på denne tiden. Arkeologen Amihai Mazar har foreslått at assosiasjonen mellom Jahve og ørkenvandringen kan ha sitt opphav i de tørre landområdene sør for Israel. –Archaeology of the Land of the Bible (bind 1).
Egyptologen Donald Redford foreslår at israelittene i gammel tid selv kan ha vært en gruppe shasuer som beveget seg nordover inn i Kanaan (i det 13. århundre f.Kr.), og at de for første gang dukker opp på gravsteinen til Merenptah. Israel Finkelstein har videre påpekt at de bosatte seg i de samaritanske og judeiske fjellene på den tiden. –The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts.
Enda tidligere vitnesbyrd har blitt brukt som argument for at Jahve ble tilbedt som Jah (Yah) ved Ebla (2350 f.Kr.) og som Jav (Yaw) ved Ugarit (1800–1200 f.Kr.), hvor han var en av Elohim-ene – Els sønner. (Elohim er i hebraisk både betegnelse for guder i flertall, eller for Gud i majestetsflertall.)[9]
På bakgrunn av dette foreslår Jean Bottero at Jah (Yah) var den vest-semittiske utgaven av den akkadiske visdomsguden Ea, et navn avledet fra sumerisk (E = hus, A = vann), og en tittel gitt til den sumeriske guden Enki. (Mesopotamia: Writing, Reasoning, and the Gods) Jah og Ea ble da uttalt likt. Akkurat som Ea var JHVH da menneskets skaper og den som reddet Noah fra den verdensomspennende vannflommen. Hebraikeren Joel M. Hoffman mener imidlertid at tetragrammet opprinnelig ble satt sammen av forskjellige varianter av morguder (materne guder). –In the Beginning: A Short History of the Hebrew Language.
Som Van der Toorn påpeker, har en rekke forskjellige meninger blitt presentert, men man er ikke blitt enige om noen entydig etymologi for tetragrammet. –Dictionary of Deities and Demons in the Bible: «Yahweh».[10]
Jahve opptrer i Det gamle testamente (eller jødisk Tanakh) helt fra skapelsen av, og det dannes et ganske sammensatt bilde av hans personlige vesen i disse skriftene. Jahve opphøyes høyt over menneskene, fordi han er hellig og ren i absolutt forstand, men likevel gjør han seg tilnærmelig ved at mennesket blir oppfordret til å søke ham i bønn. «Du kan ikke få se mitt ansikt,» sa han til Moses, «for det menneske som ser meg, kan ikke leve» (2 Mosebok 33,20).
I Den hebraiske bibelen tegnes et bilde av Jahve som alt fra en kjærlig farsskikkelse og sauehyrde, til en mektig konge, rettferdig dommer og en hard eksekutør: «Herren, Herren (Jahve) er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.» (2 Mosebok 34,6.7) Bibelskribentene således både fryktet ham og elsket ham; de følte takknemlighet overfor sin Skapers gavmildhet, så hen til ham for beskyttelse, og ofret regelmessig verdifulle ting til ham for å sikre seg hans gunst.
Den kjente beretningen om De ti plager i Egypt vanæret ettertrykkelig egypternes guder, som viste seg ikke å være i stand til å kopiere de mirakuløse plagene. (2 Mosebok 4 og 5) Denne beretningen illustrerer hvor suveren israelittene anså Jahve for å være, og hvordan de tilskrev ham sine seire. «Jeg er Herren (Jahve) din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (De ti bud, 2. Mosebok 20,2.3) Etter utfrielsen fra Egypt ble Lovpakten (Moseloven) inngått ved Sinaifjellet, med Moses som talsmann for folket og med utgytelse av dyreblod som stadfestelse av pakten. Denne handlingen satte israelittene til side som et hellig folk, og som altså bare skulle tilbe Jahve, «sine forfedres Gud». Det ble i det hele tatt svært viktig for dem ikke å «besmitte» tilbedelsen av JHVH ved å tilbe andre guder. Også for senere jøder var dette essensielt, noe som blant annet ses av beretningen om Daniels tre venner ved kongens hoff under fangenskapet i Babylon. (Daniel 1 og 3) Dette understrekes også i De ti bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud [som ikke vil dele din hengivenhet med noen annen gud, New Living Translation].» –2. Mosebok 20,4.5
Jahve omtales også som «Gud Den Allmektige», og tilskrives ubegrenset makt eller energi. Han er i stand til å se både fram og tilbake i tid ned til minste detalj, og også åpenbare dette for sine tjenere, noe som kommer til uttrykk i de mange profetiene i Den hebraiske bibel. (Jesaja 46,10.11; 2. Krønikebok 16,9) De mest velkjente av profetiene er kanskje profetiene om Messias («en som er salvet»), som skulle være den Gud sendte for å frelse ikke bare sitt eget folk, men hele verden. (Daniel 9,24.25) Som betydningen av navnet hans angir («lar bli»), har Jahve all makt tilgjengelig for å gjennomføre sin vilje, eller for å styre hendelser slik at hans ord blir oppfylt.
Jahve kan ha hatt en fortid i Midtøsten, i en religion med mange guder. For om lag 2700 år siden ble Jahve framhevet som den eneste guden. Det er noen inskripsjoner fra den tiden, som setter Asjera side om side med Jahve, som Jahves kone.[11]
Forkortelsen JHVH regnes fremdeles av jødene som den eneste sanne Gud, hvis navn de ikke uttaler.
Samaritanernes religion...
Innen katolsk, protestantisk og frikirkelig kristendom er Jahve eller Jehova synonymt med selve guddommen, Den hellige treenighet, og ikke knyttet til en bestemt av de tre personene som utgjør denne. Disse kirkene bruker navnet tidvis, men ikke svært ofte.
Hos antitrinitariske trosretninger, særlig Jehovas vitner, regnes Jahve eller Jehova som navnet på Faderen, som hos dem er synonymt med selve Guddommen og ikke en del av en treenighet.
Innen islam brukes navnet Allah i stedet for Jahve.
Bahai...