Meissner-effekten betegner i fysikken superlederes evne til å støte fra seg magnetfelt, dvs. superledere generer strøm i overflaten som eksakt kansellerer påsatte, ytre magnetfelter. Ser man litt nøyere på superlederen finner man ut at magnetfelt trenger inn i et tynt lag med tykkelse λ som kalles penetrasjonsdybden. D er sterkt avhengig av temperatur og superledermateriale, men kan variere fra noen nanometer til mange mikrometer.
Meissner-effekten ble oppdaget av Walther Meissner og Robert Ochsenfeld i 1933, og fikk en teoretisk forklaring med London-likningen i 1935.
Det finnes to typer Meissner-effekt, og superledere deles i type-I og type-II ettersom hvilken effekt de opplever.
- Type-I. Det indre av en superledere er helt fritt for magnetfelt. En type-I superleder vil dermed opptre som en magnet som alltid frastøter; som alltid vender nordpol mot nordpol og sørpol mot sørpol. En slik magnet kalles en perfekt diamagnet. Å kalle en superleder (med λ = 0) for en perfekt diamagnet er dog ikke riktig, siden en superleder, i motsetning til en perfekt diamagnet, er en termodynamisk tilstand, oppnådd ved en faseovergang.
- Type-II. Her trenger magnetfelt inn i superlederen, men i form av kvantiserte flukstråder (eng. quantized vortex), som hver og en bærer eksakt samme mengde magnetisk fluks, kalt det magnetiske flukskvantet Φ0 = h /2e hvor h er Plancks konstant og e er elementærladningen. Tykkelsen av en kvantisert flukstråd er gitt av .
Sveving av en magnet over en superleder er et fenomen som blir forklart av Meissner-effekten. For sveving over en type-II superleder blir plasseringen av magneten spesielt stabil, siden de kvantiserte flukstrådene hekter (eng. pinning) seg fast i urenheter i superlederen.