Norsk Folkeminnesamling (NFS) ble opprettet ved Universitetet i Kristiania i 1914 som et nasjonalarkiv for folkeminner.
Ved professor Moltke Moes død i 1913 var samlingene etter Asbjørnsen og Moe, Sophus Bugge, M.B. Landstad, hans egne innsamlingsarbeider og manuskriptbøker etter en rekke andre samlere testamentert til Staten under den forutsetning at det ble opprettet et offentlig arkiv.
Inntil arkivet i 1962 ble flyttet til det nybygde Blindern, holdt folkeminnesamlingen til i Universitetsbiblioteket på Drammensveien (nå: Nasjonalbiblioteket i Oslo). Rett innenfor dørene lå værelset som folkloristene på grunn av trange lokaler og stor takhøyde kalte «Trollebotn». Knut Liestøl fikk professoratet, mens Reidar Th. Christiansen ble arkivar for samlingen. Christiansen overtok profesoratet etter Liestøl i 1953. Ved den nye studieordningen i 1956, da Svale Solheim overtok professoratet, ble det mulig også å avlegge grunnfageksamen i «folkeminnevitskap», noe senere også mellomfag. Imidlertid hadde tre kandidater blitt veiledet frem til magistergraden i folkloristikk, nemlig Kjell Bondevik i 1927, Brynjulf Alver våren 1951 og Ronald Grambo høsten 1951.
Fire nordmenn hadde til da tatt dr. philos.-graden i folkloristikk:
Disse fire etterfulgte hverandre som professorer i faget, mens Brynjulf Alver skulle bli professor ved Etno-folkloristisk institutt i Bergen, og Ronald Grambo ble førstelektor i Oslo. Fra nå av var folkloristikken ved Universitetet i Oslo ivaretatt gjennom en kombinasjon av nasjonalarkiv og institutt for innsamling, katalogisering, forskning og undervisning. Legger en til den frivillige organisasjonen Norsk Folkeminnelag, med boklageret i instituttets magasin, var også formidling og tilgjengeliggjøring av arkivaliene ivaretatt.
I 2012 ble de opprinnelige delene av Norsk Folkeminnesamling (ca. 1830–ca. 1904) innlemmet i Norges dokumentarv, et register over de viktigste dokumentene i norsk historie. Registeret er en nasjonal utgave av UNESCOs Verdensminne-program (Memory of the World), som skal bidra til å verne og tilgjengeliggjøre verdens dokumentarv, og fremstå som menneskehetens kollektive hukommelse.
