Kverneland Ecomat vendeplog med plastfjøler
Plog trukket av hester
Gammel plog - Rollag bygdetun

En plog (sørlandsk: plau, dansk: plov) er et landbruksredskap med lang historie. Selv om den stadig er blitt forbedret, så har hele tiden formålet med plogen vært å snu jorda slik at overflaten begraves. Samtidig som man graver ned halm, gress og andre planterester, får man løst opp jorda og tilført luft. Luften bidrar til å sette fart i forråtnelsesprosessen. Plogen brukes også til ugressbekjempelse ved at man graver ned ugresset før det får anledning til å sette frø.

Moderne ploger trekkes etter en traktor, men mange steder i verden er det fortsatt hest og okse som trekker plogen. Plogen har ett eller flere skjær. Flere skjær gjør at man kan pløye større areal på kortere tid, men flere skjær stiller også større krav til trekkraften.

En variant av plogen er vendeplogen, som gjør det lettere å pløye mer effektivt. Vendeplogen har to sett med skjær, ett sett står opp i lufta, og ett ned mot bakken. Skjærene er montert slik at man ved å dreie plogen slik at skjærene i lufta kommer ned i bakken, kan snu retningen hvor jorda vendes.

Bøndene i Kina hadde lenge et fortrinn fremfor bønder i Europa, siden de brukte en plog med plogskjær av jern og dertil en jernbeslått, konkav veltefjel. På 1200-tallet nådde oppskriften på støpejern Europa, men selv etter at plogskjær av jern var tatt i bruk, trengtes det flere trekkdyr til å snu tung jord. Først på 1700-tallet regnet Thomas Jefferson seg frem til den konkave veltefjelen, samt en jernebeslått veltefjel kombinert med jernstag, som resulterte i at vestlige bønder kunne pløye like effektivt som kineserne.[1]

Traktorploger

Delene i en plog: 1 Ås, 2 Feste, 3 Innstilling, 4 Rist, 5 Spiss, 6 Skjær, 7 Veltefjøl.
Treskjærs løfteplog. 1 Ås, 2 Skumrist, 3 Steinutløser, 4 Bereaksel, 5 Tårn, med toppstagfeste, 6 Spak for innstilling av fårbredde, 7 Skiverist, 8 Spiss, 9 Skjer, 10 Veltefjøl.

En plog har en eller flere plogkropper, festet til en ås (plogås), som igjen er festet til en eller annen form for ramme, som i sin tur er festet til traktoren. Ploger med mange plogkropper har ofte en kraftig stålbjelke som plogåsene er festet til.

Plogkropp

Hver plogkropp er festet til en ås. Plogkroppen (plogelementet) er sett sammen av flere deler: rista, skjæret, veltefjøla, langsiden.

Kopling til traktoren

5-skjers Kverneland løfteplog (vendeplog).
7-skjærs Kverneland delbåret vendeplog.
10-skjærs Kverneland delbåret vendeplog med ledd.

Måten plogen er festet til traktoren på avhenger av hvor mange skjær plogen har.

En åker er sjelden helt plan, så for at plogkroppene skal følge konturene til åkeren er store delbårede ploger ofte satt sammen av to deler med et ledd mellom. Dette er ofte plassert slik at 2/3 av plogkroppene er festet til den fremste delen og resten til den bakre. Det er da plassert en aksling med et eller to dybdehjul ved leddet. Heving/senking skjer da i tre operasjoner, først fremre del av plogen, så midten og til slutt den bakre delen.

Vendeploger

Vendeploger har to sett med plogkropper, som snur hver sin vei, slik at man kan pløye begge veier. Dette sparer tomgangskøring og gjør at man slipper rygger i åkeren som man får når man pløyer i begge retninger med en vanlig plog. Vendeploger koster mer i innkjøp, men etter som slitasjen fordeles på alle plogkroppene blir kostnadene på grunn av slitasje omtrent som for en vanlig plog.

Vendeploger er også tyngre enn andre ploger og krever traktorer med kraftige trepunktsoppheng.

Vendeploger kom tidlig i bruk lenger sør i Europa, som for eksempel i Frankrike. Bruken av vendeploger har økt de siste tiårene og de fleste produsentene leverer nå vendeploger. I brattlendte strøk forsøker man som oftest å legge velta mot bakken for å hindre at åkerjorda føres nedover. Det kan da ikke pløyes begge veier uten å benytte vendeplog.

Svingploger

4-skjærs svingplog.

Svingploger har symmetriske plogkropper, som blir rotert om den vertikale aksen når pløyeretningen endres. De har en noe enklere og billigere oppbygging enn vendeploger, men gjør ikke like bra arbeid på alle jordtyper. Leire og fuktig jord er spesielt problematiske. Denne plogtypen er derfor ikke så utbredt.

Skiveploger

Pløying med skiveplog rundt 1920.

Skiveploger har konkave skiver som står på skrå i kjøreretningen, i stedet for skjær og veltefjøler. Skiveploger vender ikke furene og er i den forstand egentlig ikke å regne som ploger. Ved pløying av åker har de den fordelen at de ikke drar med seg halm, men de er ikke brukbare for å pløye opp eng. I motsetning til vanlige ploger har de ingen landside til å ta opp sidekraften. Det oppstår derfor en vridende kraft (dreiemoment) som forsøker å vri traktoren sideveis. For å motvirke dette dreiemomentet plasseres det ofte en skålharv etter skiveplogen, med skåler som vender motsatt vei. I dag har skiveploger langt på vei blitt erstattet av skålharver.

Pløyedybde og fårbredde

Hvor dypt det pløyes avhenger av flere faktorer, som jordsmonn, klima og hva som dyrkes. Det vanligste er å pløye til en dybde på 20 — 25 cm[2]. Dette kalles ofte normaldybde. Om det pløyes til en dybde på 25 — 30 cm kalles det dyppløying. I noen sammenhenger kan man nøye seg med å pløye til en dybde på bare 12 — 17 cm (grunnpløying) [2]. Grunnpløying fører til raskere nedbryting av gamle planterester, men forsøk har vist at en dybde på mer enn 20 cm øker avlingen med rundt 5 % [2]. Ulempen med å pløye dypt er at drivstoffforbruket øker, slik at noe av vinningen med større avling går ut igjen i større drivstoffutgifter. Bredden på fåra, og derfor på skjæret, må stå i forhold til pløyedybden, så jo dypere det pløyes jo større bør bredden på fåra være. For hesteploger har man kommet fram til at et bredde/dybde-forhold på 10:7 kan regnes som egnet[4]. En pløyedybde på 20 cm bør etter dette kreve en skjærbredde på 28 cm. Økes dybden til 25 cm passer det med en skjærbredde på 35 cm. For traktorploger kan 35 cm være et brukbart alternativ for normaldybde. Det er viktig at traktoren har rett sporvidde og at plogen er rett innstilt før pløyingen begynner. En plog som er feil innstilt gir dårlig resultat og økt drifstofforbruk. Om det er rust på veltefjøla bør det fjernes med en vinkelsliper med fiberskive, for å unngå klebing.

Nydyrkingsploger

Ottomeyer-plogen i 1948.
Ottomeyer-plogen utstilt ved myrmuseet i Hesepe.

For å pløye opp myr i forbindelse med nydyrking benyttes det av og til ploger i stedet for grøfting. Noen steder ligger det sand under myra og da kan man, om det pløyes dypt nok, blande inn sand i myrjorda for slik å øke dreneringsevnen.

En av de største dyrkingsplogene som er laget ble konstruert av Wilhelm Ottomeyer i Bad Pyrmont i Niedersachsen i Tyskland sist på 1940-tallet. Ottomeyer-plogen kunne pløye til en dybde på 145 cm og førte til store innsparinger. Plogen ble dratt av en ombygd Fowler damptraktor med vinsj. I perioden 1950 til 1970 var Ottomeyer-plogen i drift i Emsland i Niedersachsen. Plogen står nå på Emsland Moormuseum i Hesepe[5]. Det finnes også en nyere versjon av plogen [6].

På jord med bedre bæreevne enn myr benyttes det ofte beltetraktorer for å trekke nydyrkingsploger.

Historie

Pløying med hester i Fahrenwalde i Mecklenburg-Vorpommern i Tyskland.

Ploger for trekkdyr

De første plogene ble dratt av trekkdyr som okser eller hester, eller mennesker trakk plogen selv. Disse plogene var laget av tre og lignet mye på en ard. Det som skiller en plog fra en ard er at en plog har en fjøl (veltefjøl) som i større eller mindre grad snur velta. De første plogene klarte ikke å snu velta. De var heller ikke brukbare til å pløye opp torv eller åker med. I jernalderen begynte man å legge jernbeslag på skjæret. For å redusere slitasjen på veltefjøler av tre ble det gjerne innfelt små steiner[7].

For å snu velta var det nødvendig med flere mann som gikk etter plogen og trampet den ned. Etter disse kom det så andre med en klubbe og slo velta ned og knuste klumper.

Det er kjent at det ble brukt primitive ploger i antikken. I Norge ble plogen tatt i bruk en gang i det første årtusenet e.Kr.[7]. I vikingtiden var plogen blitt et vanlig redskap og funn av vikingploger viser at plogene var laget av tre med jernbeslag. Det virker som om utviklingen gikk svært sakte i middelalderen, renessansen og barokken. Hver gård laget sine egne ploger og fikk smeden til å lage skjær og jernbeslag etter som de hadde råd til. Det var mange lokale variasjoner, tilpasset jordsmonnet på stedet og lokal tradisjon.

Grindplog: Illustrasjon fra Brockhaus og Efron[8]. Denne illustrasjonen viser ikke styret.
På denne tegningen fra 1400-tallet, hentet fra Les Très Riches Heures du duc de Berry, pløyes det med to okser og hjulplog.
Hjulploger ble ofte benyttet der det var stiv jord. Fram til slutten av 1700-tallet var de store og tunge og krevde ofte fire hester[9] og på stiv jord kunne det bli brukt opp til fem hester[10]. På 1700-tallet ble det utviklet lettere modeller, men det var ofte stor motstand mot endringer.[9] Noen nyere hjulploger hadde et lite dybdehjul i framkant. Denne typen var mye lettere enn den eldre typen med aksling.
Svingplog. Illustrasjon fra Brockhaus og Efron[8].
En fransk vendeplog for hest.
Utviklingen av svingplogen begynte på 1700-tallet. Både i Nederland og Storbritannia ble det arbeidet med å konstruere ploger som var enklere og lettere enn hjulplogene. Selv om flere enklere ploger ble konstruert gikk det tregt med å overtale gårdbrukerne til å ta dem i bruk. Dette hang mye sammen med at plogene ble laget lokalt i hver bygd. Det var først da industriell plogproduksjon kom igang på 1800-tallet at de nye plogene ble alment aksepterte. I Storbritannia begynte produksjon av ploger der alt var laget av jern og senere stål.
Etter at USA rev seg løs fra kolonimakten Storbritannia måtte de produsere det de trengte lokalt. Dette førte til at flere smeder begynte med plogproduksjon og på 1800-tallet ble det startet industriell produksjon[11]. Willim Parlin var en av de første[12]. Andre kjente produsenter, som John Deere og Oliver kom til senere. Nordamerikanske ploger ble også importert til Norge. De hadde treås og var noe lettere enn britiske ploger[7].

Dampdrevne vippeploger

Pløying med dampdrevet vinsjdrevet vippeplog og jordanker i 1858.
Vippeplog og damptraktor.
En 5-skjærs Kemna vippeplog fra 1921.

Utviklingen av dampmaskinen førte til at damptraktorer ble tatt i bruk til pløying. På grunn av at damptraktorene var store og vanskelige å manøvrere ble de i Europa utstyrte med vinsjer og brukt til å trekke ploger med flere skjær. Slike ploger var vanskelige å snu, så de ble bygd som vippeploger. Dette var egentlig to ploger bygd sammen, en i hver retning, med en aksling og to hjul på midten. Plogen var symmetrisk rundt akslingen, slik at den balanserte rundt den. Man kunne derfor vippe ned plogen på den ene enden, alt etter hvilken retning plogen ble dratt. Det var nødvendig å ha en person sittende på plogen for å styre den.

Dampdrevene vippeploger var mye brukt i Storbritannia og til dels i Tyskland. Noen få ble importert og testet ut i Sverige, men fikk ikke noe gjennomslag der. Det er ikke kjent at de ble importert til Norge. Det første forsøket på å trekke en plog med en dampdreven vinsj ble gjort av John Heatcoat i 1834[14][9], men det var ikke før i 1850-årene at denne metoden kom i praktisk bruk. Det var to systemer i bruk, den ene metoden, fremmet av Howard, gikk ut på å benytte bare en dampmaskin og et komplisert system med jordanker og ståltau rundt åkeren for å trekke en vippeplog. Det andre systemet benyttet to damptraktorer, en på hver side av åkeren, som dro plogen i hver sin retning. Dette systemet, fremmet av John Fowler & Co. var dyrere, men det hadde den fordelen at man slapp det tunge arbeidet med å flytte jordankre for hver får. Man kunne også bruke litt mindre kjeler, ettersom hver dampmaskin ble brukt i bare en retning og slik fikk anledning til å bygge opp damptrykket mens den andre maskinen arbeidet. Dette utstyret var så dyrt at det bare var storgods som hadde råd til å kjøpe sine egne maskiner. De fleste ble kjøpt av entreprenører, som så tok på seg pløying for de enkelte gårdbrukerne. Det var systemet med to damptraktorer som fikk størt utbredelse og i Storbritannia var disse i bruk helt til ut på 1930-tallet. Mens Egypt var under britisk okkupasjon importerte okkupasjonsmakten damptraktorer og vinsjdrevne vippeploger som de brukte der.

Slepeploger for traktor

Toskjærs slepeplog for traktor. Her ser man også hvordan plogen er festet til trekkbommen på traktoren (en Lanz).

I Nord-Amerika ble damptraktorene brukt for å pløye opp prærien og det var godt om plass og ikke så farlig at traktorene var vanskelege å snu. Det ble derfor brukt slepeploger som ble festet til traktorene med en kjetting. Det ble benyttet store saktegående traktorer og mange plogkropper. Det var ikke uvanlig med 8- og 10-skjærs ploger, men noen ploger hadde opp til 14 skjær. For å få alle plogkroppene til å pløye like dypt var det ofte nødvendig med flere mann per plog. Disse stod på en plattform fremst på plogen og justerte pløyedybden til de ulike plogkroppene.

Rundt 1910 begynte bruken av traktorer med bensin- eller parafinmotor, men det ble brukt samme type ploger som for damptraktorene og farten var lav. I Europa begynte man også å bruke traktorer med innvendig forbrenningsmotor og både traktorene og plogene var mindre enn i Nord-Amerika. Ofte var det ombygde hesteploger som ble brukt. I begynnelsen ble plogen slept etter en kjetting og det var nødvendig å ha en mann på plogen til å styre den. Etter hvert ble det utviklet ploger spesielt for traktor som ble dratt etter en trekkbom på traktoren. Disse plogene ble utstyrt med spaker som føreren kunne nå, slik at det ikke trengtes noen til å styre plogen. Slepeploger var den dominerende plogtypen fram til andre verdenskrig.

Slepeplogene hadde en mekanisk løfteanordning, drevet fra det ene hjulet. Denne ble koblet inn ved at føreren dro i en snor ved enden av fåra. For å senke plogen dro han i snora på nytt.

Overgangen til løfteploger

Ferguson løfteplog montert i trepunktsopphenget på en Ferguson TE-H20.

I 1936 kom Ferguson-Brown, med trepunktsoppheng, på markedet, men salget gikk tregt både fordi den var omtrent dobbelt så dyr som Fordson og fordi det var nødvendig å kjøpe redskap tilpasset trepunktsopphenget. I Nord-Amerika fikk løfteplogene innpass da Ford begynte å produsere Ford-Ferguson 9N i 1939. I Europa ble det ikke fart på salget før Ferguson satte i gang produksjonen av TE-20 i 1946. Denne traktoren egnet seg godt på små brattlendte bruk og ble populær i Norge, noe som førte til at løfteplogen også vant innpass. I begynnelsen ble det importert Ferguson-ploger, men etter hvert satte de norske produsentene Kverneland, Kyllingstad og Underhaug i gang produksjon av løfteploger.

Galleri: Hestploger

Galleri: Slepeploger for traktor

Galleri: Løfteploger for traktor

Galleri: Delbårede traktorploger

Referanser

  1. ^ Cyril Aydon: Menneskets historie (s. 192), forlaget Gyldendal, Oslo 2009, ISBN 978-82-05-38434-7
  2. ^ a b c d Mangerud, K., Veien til bedre pløying, Høgskolen i Hedmark, Oppdragsrapport nr 4, 2009.
  3. ^ Bell, B, Farm machinery, 4. utg., Farming Press, 1996,
  4. ^ Bridgden, R., Ploughs and ploughing, Shire Publishing, 1984.
  5. ^ Emsland Moormuseum Arkivert 12. mai 2013 hos Wayback Machine.
  6. ^ Tiefpflug "Mammut" der Firma Ottomeyer/Pyrmont im Emsland, YouTube. (besøkt 17/7-2012
  7. ^ a b c d e Olsen, S.M., Hesteredskap i norsk jordbruk, Landbruksforlaget, 2005.
  8. ^ a b c d e f g Brockhaus og Efron, Brockhaus og Efronsi leksikon (Энциклопедический словарь), 1890—1907.
  9. ^ a b c Brown, J., Farm machinery 1750 — 1945, B.T. Batsford, 1989.
  10. ^ Hart, E., Horse drawn farm implements, Japonica Press, 2003.
  11. ^ Halberstadt, A., Plows & planting implements, MBI Publishing Company, 1997.
  12. ^ Strode, A., The Parlin and Orendorff Factory in Canton Arkivert 26. september 2013 hos Wayback Machine., Illinois Periodicals Online.
  13. ^ a b Flaten, Hans, Hemsedal 1814—1914, Hemsedal kommunes forlag, 1996, s. 48
  14. ^ Haining, J. og Tyler, C., Ploughing by steam, Model & Allied Publications Ltd., 1970
  15. ^ Dejiny Ceskoslovenska (Tsjekkisk soge), 1437 - 1781.
  16. ^ Merzbacher, G. og von Ammon, L., Aus den hochregionen des Kaukasus wanderungen, erlebnisse, beobachtungen, Duncker & Humblot, 1901.

Se også


Eksterne lenker

Kategorier