Beda | |||
| |||
Fødd | ca. 672 | ||
---|---|---|---|
Fødestad | Northumbria | ||
Daud | 25. mai 735 | ||
Dødsstad | Jarrow | ||
Yrke | hagiograf, lyrikar, kirkehistoriker, omsetjar, teolog, skribent, bibelomsetjar, historikar, salmediktar | ||
Helgendag | 25. mai | ||
Vernehelgen | Historikarar, arkeologar | ||
Symbol | Eldre mann som studerer bøker, ofte med fjørpenn og linjal | ||
Helgenkåra | De facto innan 740, formelt av pave Leo XIII den 13. november 1899 | ||
Helgen i | Den katolske kyrkja, den ortodokse kyrkja, den anglikanske kyrkja, lutheranisme |
Beda (kring 672–26. mai 735), kjend som Beda den ærverdige (latin Beda venerabilis, engelsk Venerable Bede), var ein angelsaksisk munk og forfattar. Han blir ofte kalla far til den engelske historieskrivinga, men skreiv også salmar og teologiske og vitskaplege verk. Det best kjende verket hans er Historia ecclesiastica gentis Anglorum, ei viktig kjelde til angelsaksisk historie.
Beda virka ved dei tilknytte klostera i Monkwearmouth og Jarrow (Monkwearmouth–Jarrow Abbey) i kongeriket Northumbria, no ved Sunderland. I Historia skriv han at han var fødd «på klosteret sitt land», som ein reknar med er dette klosteret. Som sjuåring blei han send til Monkwearmouth-klosteret der han blei utdanna av Benedict Biscop og seinare av Ceolfrith. Han blei diakon då han var 19 og prest då han var 30. Han budde resten av livet sitt ved klosteret, med nokre korte vitjingar til andre kloster. Livet hans var prega av bøn, klosterliv og studiar.
Beda døydde på Kristi himmelferdsdag den 26 mai 735. Læresveinen hans Cuthbert skreiv ein omtale av døden hans og nokre ord om Beda. Mellom anna gjev han att eit dikt som er blitt kjend som «Bede's Death Song», eit gammalengelsk dikt på fem linjer som Beda kan ha forfatta.
I mellomalderen var Beda særleg kjend for dei teologiske verka sine, som bibelkommentarar og forklaringar. Det var særleg dette arbeidet som gjorde han viktig innan kyrkja og førte til at han blei helgenkåra. I tillegg til å kunna latin lærte han seg også gresk og prøvde å læra seg hebraisk for å kunna utføra det teologiske arbeidet.
De temporibus ('Om tid') frå rundt 703 gjev ei forklaring på påskeformelen[1] som bygde på Isidor av Sevilla sin Etymologiae og ei tidsline over verda som bygde på Eusebius og Bibelen.[2] Han skreiv eit lengre verk om same tema, De temporum ratione ('Om tidsrekning'), som var viktig gjennom mellomalderen.[3] Her forklarer han antikke og mellomalderske syn på kosmos. Her forklarer han korleis ei sfærisk jord påverkar dagslengda, korleis rørslene til sola og månen påverkar korleis nymånen ser ut i skumringa, og tilhøvet mellom tidvatn og dei daglege rørslene til månen.[4]
I tillegg til instruksjonar for å rekna ut kva tid påsken fell, fortalde Beda korleis ein kunne finna tida for påskefullmånen, rørslene til sola og månen gjennom dyrekrinsen og mange andre kalenderutrekningar. Han fortel også om dei angelsaksiske månadane, noko som seinare er blitt ei viktig historisk kjelde.[5]
Som del av kalenderarbeidet sitt rekna Beda ut ein ny dato for den bibelske skapinga av verda, som han fastsette til 3952 f.Kr. For nyskapingane sine i utrekninga blei han skulda for kjetteri, noko han tilbakeviste.[6]
I tillegg til astronomi og tidsrekning skreiv Beda De natura rerum ('Om tinga sin natur'), inspirert av Isidor av Sevilla sitt verk av same namn.[7]
Beda er gravlagd i Durham domkyrkje. Han er rekna som helgen i den katolske kyrkja, den anglikanske kyrkja og har ei høg stilling i fleire lutheranske kyrkjer. I 1899 blei han utnemnd til kyrkjelærar av pave Leo XIII.