Kenojuak Ashevak | |
Statsborgarskap | Canada |
Fødd | 3. oktober 1927 Baffinøya |
Død |
8. januar 2013 (85 år) |
Yrke | bilethoggar, grafikar, teiknar |
Medlem av | Royal Canadian Academy of Arts |
Kenojuak Ashevak på Commons |
Kenojuak Ashevak, CC ONu RCA (inuktitut ᕿᓐᓄᐊᔪᐊᖅ ᐋᓯᕙᒃ, Qinnuajuaq Aasivak), (3. oktober 1927–8. januar 2013) var ein kanadisk kunstnar og ein leiande figur innan moderne inuittisk kunst.[1][2]
Kenojuak Ashevak blei fødd i ein iglo i inuittleiren Ikirasaq ved sørkysten av Baffinøya. Far hennar, Ushuakjuk, var ein jeger pelshandlar. Mor hennar, Silaqqi, kalla Kenojuak opp etter den avdøde faren sin.[3] Ifølgje denne inuittiske namngjevingstradisjonen ville nå all kjærleiken og respekten han hadde oppnådd i livet overførast til dottera.[4] Kenojuak hadde ein bror og ei syster.
Kenojuak hugsa Ushuakjuk som ein vennlegsinna mann. Faren var respektert som angakkuq (sjaman), og meinte ifølgje Kenojuak å kunne føreseia vêr, gode jaktsesongar og tilmed gjera seg om til ein kvalross. Han skulle også ha evna til å få fisk til å symja til overflata så det blei lettare å fiska. Faren kom i konflikt med kristne konvertittar, og blei drepen av fiendar i ein jaktleir i 1933, då dottera berre var seks år gammal.[4][5]
Etter drapet på faren flytta Kenojuak med mor si og familien til heimen til mormora, Koweesa, som lærte henne tradisjonelle handverk, som preparasjon av selskinn for handel med Hudson's Bay Company og korleis ein kunne laga vasstette klede sydd med sener frå karibu.[6] Ho dreiv også mykje med jakt på fugl, og kom seinare ofte til å avbilda desse dyra i kunsten sin.[7]
Då Kenojuak var 19 arrangerte mor hennar, Silaqqi, og stefaren Takpaugni eit ekteskap for henne med Johnniebo Ashevak (1923–1972), ein lokal inuittisk jeger. Kenojuak var motvillig, har ho fortald, og kasta småstein mot han når han kom nær.[8] Over tid kom ho likevel til å elska han for godheita hans. Han hadde eigne artistiske talent som han utvikla, og dei to samarbeidde av og til om kunstprosjekt. National Gallery of Canada har to verk av Johnniebo, Taleelayo with Sea Bird (1965) og Hare Spirits (1960).[9]
I 1950 kom det ei offentleg helsesyster til den arktiske landsbyen der Kenojuak budde. Ho testa positivt for tuberkulose, og blei sendt mot sin vilje til Parc Savard sjukehus i Québec. Her var Kenojuak i over tre år, frå tidleg i 1952 til sommaren 1955. Ho hadde nett fødd eit barn då ho blei tvangssend til sjukehus, og babyen hennar blei adoptert av ein nabofamilie. Fleire av barna hennar døydde medan ho var på sjukehuset.[10]
I 1966 flytta Kenojuak og Johnniebo til Cape Dorset (Kinngait).[11] Johnniebo døydde av sjukdom i 1972, etter 26 års ekteskap. Året etter at Johnniebo døydde i 1972 gifta Kenojuak seg opp att, med Etyguyakjua Pee; han døydde i 1977. I 1978 gifta ho seg med Joanassie Igiu.[12][12] Fleire av barna og barnebarna hennar døydde også av sjukdom. Ho fekk 11 barn med den fyrste mannen sin, og adopterte fem til. Sju av barna hennar døydde i barndommen. To døtrer, Mary, Elisapee Qiqituk og Aggeok, døydde i barndommen, og det same gjorde fire søner, Jamasie, adoptivsonen Ashevak, og Kadlarjuk og Qiqituk. Dei to sistnemnde var blitt adopterte som nyfødde av ein annan familie.[4][7]
På tida då ho døydde av lungekreft budde Kenojuak i eit trehus i Kinngait (Cape Dorset).[8]
Kenojuak Ashevak var ei av dei fyrste inuittkvinnene i Cape Dorset til å byrja å teikna. Ho nytta grafitt, fargeblyant og tusjpenn, og tidvis også plakatmåling, akvarell og akrylfarge. Ho laga mange utskjeringar i kleberstein og tusentals teikningar, etsingar, høgtrykk og andre trykk — alle ettertrakta av museum og samlarar.[13] Ho laga fleire teikningar for kanadiske frimerke og myntar, og i 2004 var ho den fyrste inuitten til å utforma eit glasmåleri, for John Bell Chapel i Oakville i Ontario. 10-dollarssetelen frå 2017 som blei gjeven ut i høve 150-årsdagen til Canada, hadde Kenojuak sitt høgtrykk- og stensilverk Owl’s Bouquet i holografisk sølvfolie.[14]
Under opphaldet sitt ved sjukehuset Parc Savard i Quebec by, frå 1952 til 1955, lærte Kenojuak å laga dokker av Harold Pfeiffer, og å utføra perlearbeid.[15] Desse handverka gav henne merksemd frå embetsmannen og pioneren innan promosjon av inuittisk kunst, James Archibald Houston og kona Alma.[16] Houston innførte trykking til kunstnarar i Cape Dorset på 1950-talet, og han og kona byrja å marknadsføra inuittisk kunst og handverk, med ei utstilling i 1959.[17] James Houston skreiv om denne tida i 1999:
Ved fyrstninga var ho nølande, og hevda at ho ikkje kunne teikna og at teikning var mannsarbeid. Men den neste gongen ho vitja familien Houston, var papirarka Alma hadde gjeve henne fylte med blyantskisser.[a][16]
I 1958 blei det fyrste trykket til Kenojuak, Rabbit Eating Seaweed, laga frå eit av designa hennar på ei selskinnstaske. I 1959 hadde Kenojuak og andre inuittar frå Cape Dorset skipa West Baffin Eskimo Co-operative som ein senlavik ellerkunstnarverkstad som seinare blei kjend som Kinngait Studios.[4] Andre medlemmer var Pitaloosie Saila, Mayoreak Ashoona og Napachie Pootoogook.[18]
Verka hennar, som Rabbit Eating Seaweed, fekk ei god mottaking i sørlegare delar av Canada.
I 1963 blei ho skildra i ein dokumentar laga for National Film Board av John Feeney, Eskimo Artist: Kenojuak. Filmen tok for seg Kenojuak, som då var 35 år, og tradisjonell inuittlevnad på Baffinøya. Filmen viste korleis ein steinskjerar skar ut designet hennar i ei steinblokk, og korleis ho la blekk på dei opphøgde felta som var att, vanlegvis to eller fleire fargar, og så laga rundt 50 trykk for sal.[19] Med pengane ho tente på filmen kunne Johnniebo kjøpa ein kano og bli ein sjølvstendig jeger og støtta familien, som no omfatta ei ny dotter, Aggeo, og ein adoptivson, Ashevak.[4]
Christine Lalonde ved National Gallery of Canada omtalte sjølvtilliten hennar som kunstnar slik: «Når du ser henne, merker du at ho ikkje bruker visk. Ho berre set seg ned og byrjar å teikna.»[b][17]
Ashevak skapte fleire kunstverk i høve skipinga av Nunavut, det tredje territoriet i Canada. Eit av desse var eit bestillingsverk for Department of Indian and Northern Affairs, Nunavut Qajanatuk (Our Beautiful Land), for underteikninga av Inuit Land Claim Agreement in Principle i april 1990. Nunavut, eit anna var eit stort handfarga litografi til minne om signeringa av Final Agreement tidleg i 1994; og eit siste eit stort diptyk med tittelen Siilavut, Nunavut (Our Environment, Our Land) i april 1999, då territoriet offisielt blei skipa.[20]
Det finst verk av Ashevak Kenojuak i samlingane til nasjonalgalleriet i Canada,[21] Art Gallery of Ontario[22] og Burnaby Art Gallery.[23]
Kenojuak blei den fyrste inuittiske kunstaren til å bli teken inn i Canada's Walk of Fame i 2001. Ho reiste til Toronto med dottera Silaqi for å vera med på seremonien.[20]
Heilt til ho døydde var Kenojuak ein årleg bidragsytar til Cape Dorset Annual Print Release, og fortsette å skapa nye verk.[16][17] Ho var ein av dei sister overlevande kunstarane frå West Baffin Eskimo Cooperative.
I ei melding om døden til Kenojuak blei ho karakterisert på CBC henne som ein audmjuk og lite brautande person:
Etter at ho døydde har prisane på Kenojuak sine verk nådd nye høgder, som 59 000 canadiske dollar for eit trykk av Rabbit Eating Seaweed.[25]
Kenojuak skildra verket sitt slik i 1980:
I 2004 utforma Kenojuak eit glasmåleri for eit kapell ved Appleby College i Oakville, Ontario. Vindauget viser ei røye og ei ugle mot ein sterk blå bakgrunn. Det er inspirert av to bibelsoger der Jesus gjev ei stor folkemengd mat frå to fiskar og nokre brød. For Kenojuak spegla dette anda i det inuittiske samfunnet, der mat alltid blir delt. Vindauget blei innvigd av av Andrew Atagotaaluk, biskopen av Arktis, 9. november 2004, til feiringa av 75-årsdagen til John Bell Chapel.[27]
Verka til Kenojuak finst i samlingane til Art Museum The University of Toronto,[28] St. Lawrence University,[29] National Gallery of Canada,[30] Metropolitan Museum of Art,[31] Brooklyn Museum[32] og National Museum of the American Indian ved Smithsonian Institution.[33]