Paul Robeson | |||
![]() | |||
Fødd | 9. april 1898 | ||
---|---|---|---|
Fødestad | Princeton | ||
Død | 23. januar 1976 (77 år) | ||
Dødsstad | Philadelphia | ||
Opphav | USA | ||
Aktiv | 1925–1963 | ||
Instrument | vokal | ||
Stemmetype | bassbaryton | ||
Plateselskap | Columbia Records, Philips Records, EMI | ||
Verka som | songar, advokat, skribent, musikar, basketballspelar, amerikansk fotball-spelar, filmskodespelar, teaterskodespelar, politikar, skodespelar, musikkforskar | ||
Mor | Maria Louisa Bustill | ||
Far | William Drew Robeson I | ||
Gift med | Eslanda Goode Robeson | ||
Sambuar med | Helen V. Rosen, Peggy Ashcroft | ||
Born | Paul Robeson | ||
Prisar | Spingarn-medaljen, Grammy Lifetime Achievement Award, New Jersey Hall of Fame, Lenin-prisen, Sorte filmskaperes æreshall, Paul Robeson Award, stjerne på Hollywood Walk of Fame, Donaldson Awards |
Paul Robeson (9. april 1898–23. januar 1976) var ein verdskjend USA-amerikansk barytonsongar og skodespelar som også markerte seg som politisk aktivist for borgarrettar og sosialisme.
Robeson var fødd i Princeton i New Jersey. Far hans, William Drew Robeson, var ein prest og rømd plantasjeslave av igbo-opphav. Mora, Maria Louisa Bustill, kom frå ein framtredande kvekarfamilie og hadde afrikansk, angloamerikansk og lenape-opphav. I 1900-01 oppstod ein konflikt mellom William og kvite støttespelarar av kyrkja hans. Konflikten førte til at han måtte gå av, og livnæra seg gjennom kroppsarbeid. Tre år seinare døydde Maria Louisa i ein husbrann. Familien måtte bu på eit leigd loft fram til William blei prest for African Methodist Episcopal Zion Church i 1910.
Paul Robeson preika av og til i staden for faren, når faren var på reise. Han deltok også i skodespel og song ved Somerville High School i Somerville i New Jersey, og gjorde det godt i amerikansk fotball, basketball, baseball og friidrett.
Frå 1915 studerte Robeson ved Rutgers University. Han vart den tredje afroamerikanske studenten ved universitetet nokonsinne. Under studietida utmerkte han seg som amerikansk fotballspelar og songar, og ved slutten av studiane blei han vald ut både som spelar til All America-laget (sett saman av framifrå amatørar frå heile USA) og som valedictorian - avskjedstalar - for sitt årskull.
Robeson byrja å studera juss ved New York University i 1919. Ettersom han fann seg dårleg til rette der, bytta han til Columbia University der han tok juridisk eksamen i 1922. Han arbeidde ei tid som advokat, men måtte gje seg på grunn av rasisme. Han hadde spelt i nokre stykke då han blei vald ut til å spela Jim i All God's Chillun Got Wings og Brutus i The Emperor Jones i 1923, begge stykke av den kjende dramatikaren Eugene O'Neill.
Paul Robeson hadde gifta seg med Eslanda «Essie» Goode i 1921. Ho blei agenten hans, og forhandla fram den første filmrolla hans i stumfilmen Body and Soul (1925), som blei regissert av Oscar Micheaux. Robeson hadde også suksess med spiritual-framføringar saman med pianisten Lawrence Brown. I dei neste åra debuterte han som skodespelar i Europa (med The Emperor Jones) og turnerte som songar på begge sider av Atlanterhavet. Paul og Essie fekk ein son, Paul Robeson, Jr., i 1927.
Som skodespelar utmerkte Robeson seg mellom anna med rolla som Joe i musikalen Show Boat, der han la lista med si framføring av «Ol' Man River», og med tittelrolla i Othello av Shakespeare. Som songar var han særleg kjend for sine spirituals, som han spelte inn på grammofon og turnerte med i ei rekkje land.
I 1934 byrja Robeson studiar ved School of Oriental and African Studies i London. Han fekk auka interesse for Afrika og byrja engasjera seg i kampen mot imperialisme og rasisme. Robeson vitja Sovjetunionen i 1934, der han for første gong i livet følte at rase var irrelevent: «Here I am not a Negro but a human being for the first time in my life ... I walk in full human dignity.»[1]
Etter at andre verdskrigen braut ut heldt Robeson seg i USA, der han blei framheva som Amerikas «no.1 entertainer» og samstundes uglesett for dei politiske haldningane sine. Som ihuga borgarrettsforkjempar, støttespelar for fagforeiningar og kommunistvenleg blei han svartelista frå media.
I byrjinga av mai 1949 vitja Robeson Oslo. Etter konsertar og foredrag i Folkets Hus og i Samfundshuset, heldt han utandørskonsert på Youngstorget den 4. mai 1949. Friluftskonserten blei arrangert av avisa Friheten, hovudorganet til Norges Kommunistiske Parti.[2] Ifølge avisa hadde Robeson også tatt i mot invitasjonar frå arbeidstakarorganisasjonane ved Akers Mekaniske Verksted og ved Standard Telefon og Kabelfabrik til å møta arbeidarar ved fabrikkane. I begge tilfella skulle vitjingane skje på føremiddagen 4. mai, like utanfor fabrikkområda.[3]
I 1950 vart han fråteken passet sitt og gjeven utreiseforbod frå USA.
I 1958 blei utreiseforbod mot mistenkte kommunistar oppheva av høgsteretten i USA, og Robeson fekk passet sitt tilbake. Han la ut på ein verdsturné med London som utgangspunkt. Robeson vitja Sovjetunionen, New Zealand og Australia, der han uttalte seg kritisk mot behandlinga av maoriar og aboriginarar.
I 1961 fekk Robeson nervøst samanbrot, og gjekk gjennom behandling med elektrosjokk og medikament i London i to år. I 1963 fekk vener han overført til Aust-Berlin, der han fekk psykoterapibehandling og færre medikament. Seinare det året vende han tilbake til USA og levde hovudsakleg tilbaketrekt resten av livet.
Etter at kona Essie døydde i 1965, budde Paul nokre år med familien til sonen i New York. Deretter slo han seg ned hjå syster si i Philadelphia i 1968. Han døydde i Philadelphia, 77 år gammal.