Kart over det som blir sett på som det urgermanske området.

Urgermansk eller frumgermansk er urspråket som blir rekna for å vera opphavet åt dei germanske språka, mellom anna islandsk, norsk, svensk, dansk, jiddisch, tysk, skotsk, engelsk, nederlandsk, afrikaans og frisisk.

Det urgermanske språket delte seg i tre språkgreiner, dei austgermanske, dei nordgermanske og dei vestgermanske språka. Dei austgermanske språka er utdøydd, det mest kjende av dei er gotisk.

Den nordgermanske greina, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammalnorsk og islandsk) og austnordisk (svensk og dansk). I seinmellomalderen førte lågtysk språkpåverknad i til at norsk utvikla seg parallelt med dansk og svensk. Den vestgermanske greina har ein austleg (tysk, nederlandsk) og ein vestleg (engelsk, frisisk) del.

Den klassiske innføringa i germansk språkvitskap er Krahe og Meid 1969, ei nyare framstillinger Voyles 1992.

Lydendringar i overgangen frå førgermansk til urgermansk

Dette oversynet systematiserer lydendringar presentert i faglitteraturen.

Grimms lov: Ein kjedereaksjon på tre sett av klusilar.

Verners lov: ustemte frikativar blir stemt viss dei kjem etter ei trykklett staving:

Trykk blir flytta til første staving. Det kontrastive trykket i urindoeuropeisk forsvinn, og Verners lov blir fonematisert.

Assimilering av sonorantar:

Trykksvak /ew/ > /ow/ før konsonant eller ordfinalt — *-ews "u-stamme gen. sg." > *-owz > *-auz

Trykksvak /e/ > /i/, men ikkje før /r/*-éteh₂ "abstrakt substantivsuffiks" > *-eþā > *-iþā > *-iþō

Trykksvak /ji/ > /i/*légʰyeti "Ho ligg" ~ *légʰyonti "dei ligg" > *legyidi ~ *legyondi > *legidi ~ *legyondi > *ligiþi ~ *ligjanþi (med -þ- via analogi)

Samanfall av ikkje-høge bakre vokalar:

Kjelder

  1. Aikio, Ante (2006). «On Germanic-Saami contacts and Saami prehistory». Suomalais-Ugrilaisen Seuran Aikakauskirja 91: 9–55. 

Litteratur