Dorothe Engelbretsdatter | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 16. jan. 1634[1]![]() Bergen | ||
Død | 19. feb. 1716[2][1]![]() Bergen | ||
Beskjeftigelse | Lyriker, skribent | ||
Ektefelle | Ambrosius Hardenbeck (1652–)[3] | ||
Søsken | Ananias Engelbrechtsøn Wrangel | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Språk | Norsk[4] | ||
Sjanger | Salme | ||
Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) fra Bergen var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev. I Norsk Salmebok (1985) var to av hennes salmer tatt med: «Dagen viker og går bort» fra 1678 og «Når verden med sin glede sviker» fra 1681. Bare den første av disse to er med i Norsk salmebok 2013.
Dorothe Engelbretsdatter regnes som den første norske forfatter som fikk «diktergasje»,[5] og blant de første som hadde forfatterskapet som yrke. Det hjalp at hun i 1682 fikk kongelig privilegium («copyright») i ti år med enerett til å å utgi sin egen diktning, forlenget med nye ti år fra 1692.[6] I tillegg hadde kongen innvilget henne livsvarig skattefritak da hun ble enke i 1684.[7] Forfatterskapet ble verdsatt både i Danmark og Norge,[8] og Dorothe ble omtalt som «den ellevte muse» (Sapfo var den tiende).[9]
Faren, Engelbret Jørgenssøn, var rektor og sogneprest ved Bergen domkirke. I 1647 reiste Dorothe til København, der hun skal ha oppholdt seg i tre år. I København giftet hun seg atten år gammel med sin fars kapellan, Ambrosius Hardenbeck (1621–1683), som var sønn av en tysk organist i Bergen.[7]
Dorothe fikk ni barn sammen med Ambrosius. Sju av disse barna var allerede døde da Dorothe i 1678 gav ut sin første bok. Etter at ektemennen døde, mistet hun kontakten med de to siste av barna. Det yngste av dem døde under krigen i Tyrkia. Også den eldste reiste til utlandet. I Bergen Billedgalleri fantes et portrett av hennes sønn Engelbrecht Ambrosius Hardenbeck, malt av Hendrik Krock, og påført opplysningen at Engelbrecht var «berømmelig for sine mange Aaars udenlands langvarige Reiser» – i 1717 hadde han vært borte fra Norge i 26 år.
Som tenåring var Ludvig Holberg i et par år Dorothes nærmeste nabo. Han bodde da hos sin morbror og pleiefar Peder Lem, like overfor Domkirken i huset ved siden av Dorothe. Beundringen Holberg viser henne i sin Bergens beskrivelse, kan nok spores tilbake til den tiden da han kjente henne personlig, og hun kan ha vakt hans reiselyst med sine beretninger om sønnen Engelbrechts utenlandsreiser.Nordahl-Olsen, Joh. (1905). Ludvig Holberg i Bergen. Bergen: John Grieg. s. 50-51.
I 1702 brant huset hennes ned i storbrannen i Bergen 19. mai. To år senere kom kong Frederik IV til Bergen, og Dorothe ga ham et dikt der hun bad om hjelp til å få et nytt hus. Da dette ikke hjalp, sendte hun et brev til Bergens øvrighet og fortalte om sin situasjon. I 1712 ble hun eier av et hus ved bispebrønnen. Dette Dorothe Engelbretsdatters hus ble i 1962 flyttet til friluftsmuseet Gamle Bergen Museum.[11] Dorothe døde i 1716, 82 år gammel, og ble gravlagt i koret i Domkirken.
Dorothe beskrives som den første store kvinnelige salmedikteren i Danmark-Norge som påtar seg en representativ og forkynnende dikterstemme.[14] Sentrale tema er det moralske her og nå, og det forestående møtet med Gud. I hennes diktning er ikke melankolien tilbakeskuende, men en lengsel etter å møte Gud.[15]
Den første samlingen av åndelige sanger, Siælens Sang-Offer, regnes som hennes hovedverk. Den utkom i sju utgaver i hennes egen levetid, og i hver ny utgave reviderte hun tekstene og tilføyde nye tekster.[14] En sammenligning av versjonene viser at hun utviklet en strammere og mer presis metaforbruk over tid.[16]
Mens hun sørget over mannens død i 1683, skrev hun den store diktsyklusen Taare-Offer med motiv fra Lukas-evangeliet, kapittel 7,36-50 («synderinnen i fariseernes hus»), med forbilder i en tysk andaktsbok av Heinrich Müller. Thomas Kingo møtte hun, da hun etter sørgeåret etter mannens død besøkte København i 1684–85.[17] Brevvekslingen hennes med Petter Dass er bevart.[18]
I selskapet der hun møtte Thomas Kingo, moret man seg med å rime. Kingo åpnet med linjene:
Dorothe svarte:
Da Landstad utgav sin kirkesalmebok i 1869, inkluderte han Dorothes salmer. I Landstads reviderte finner vi fremdeles fire av dem. Mest kjent er trolig Aftensang, som i moderne versjon heter Dagen viker og går bort.[20]
Ettertiden har vurdert henne ulikt. Hun ble nedvurdert en periode,[21] men salmene levde og ble brukt som «folke-eie».[22] Det er kjent nærmere femti folkemelodier til hennes salmetekster.[22]
Hennes samlede skrifter ble utgitt i to bind i 1955–56,[23][24] og gjenutgitt i 1999.