FNs delingsplan for Palestina ble den 29. november 1947 stemt frem av De forente nasjoner for å avslutte Det britiske palestinamandatet innen 1. august 1948, for å løse Midtøsten-konflikten i Det britiske palestinamandatet. Planen ble formelt benevnt som «FNs hovedforsamlings resolusjon 181». Planen ble godkjent av FNs hovedforsamling med 33 stemmer mot 13, med 10 nøytrale. For å ta høyde for stor innvandring etter jødeforfølgelsene i Europa og holocaust, ble jødene tildelt 56 % av Palestina mens araberne fikk 43 %, med resten (1 % - Jerusalem og omgivelser) som corpus separatum, en internasjonal sone.
Denne planen ble sett på som urettferdig av palestinerene og ble avvist av dem og av arabiske makter. Delingsplanen ble akseptert av Jewish Agency for Palestina og av de fleste sionistiske fraksjoner; bare utkanten uttrykte misnøye over territorielle grenser satt på den foreslåtte jødiske staten.[1][2] Den arabiske høyere komité, Den arabiske liga og andre arabiske ledere og regjeringer avviste det[3] og indikerte en uvilje til å akseptere noen form for territoriell inndeling,[4] og argumenterte for at det brøt med prinsippene om nasjonal selvbestemmelse i FN-pakten som gitt folk rett til å bestemme sin egen skjebne.[5] De kunngjorde at de hadde til hensikt å ta alle nødvendige tiltak for å forhindre implementeringen av resolusjonen.[6][7] Deretter brøt det ut en borgerkrig i Palestina, og planen ble ikke implementert.[8]
Planen ville dele opp Palestinaterritoriet inn i jødiske og arabiske stater, med det store Jerusalem-område, inkludert Betlehem, under internasjonal kontroll.