| Grigorij Zinovjev | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Овсей-Гершон Аронович Радомысльский 11. sep. 1883  Kropyvnytskyj | ||
| Død | 25. aug. 1936[1][2][3][4] (52 år) Moskva | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bern | ||
| Ektefelle | Zlata Lilina Sarra Ravitsj | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti Det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Donskoj-gravlunden | ||
| Medlem av | All-Union Society of Old Bolsheviks | ||
Grigorij Jevsejevitsj Zinovjev (1883–1936) var en sovjetisk politiker. Han ledet Komintern fra stiftelsen i 1919 til 1926.
Ovsej-Gersjon Aronovitsj Radomyslovskij Apfelbaum ble født i Jelizavetgrad (nå Kropyvnytskyj i Ukraina). Foreldrene var jødiske melkebønder som underviste ham hjemme. Gregorij var tidlig i livet kjent som Apfelbaum eller Radomyslovskij, og tok senere en rekke andre tilnavn/kallenavn, som Sjatski, Grigorjev, Grigorij og Zinovjev.[trenger referanse] Det ble de to siste navnene som ble de mest kjente.
Han studerte filosofi, litteratur og historie, og ble etterhvert opptatt av politikk.
Zinovjev sluttet seg til det russiske arbeiderpartiet i 1901, og etter splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker fulgte han bolsjevikene. I 1905 ble han redaktør for avisa Proletary, og i 1908 ble han arrestert for sine politiske synspunkter, men frigitt grunnet dårlig helse.[trenger referanse] Deretter sluttet han seg til Lenin i Sveits, og forble en av hans nærmeste medarbeidere.[trenger referanse]
Zinovjev reiste sammen med Lenin med på det toget som Tyskland gav fritt leide og lot passere under første verdenskrig fra Sveits gjennom Tyskland og som via Sverige nådde den russiske grensen ved Haparanda våren 1917 (Finland var et storfyrstedømme innen Russland på denne tid og ikke en egen stat). Tsar Nikolaj II var blitt avsatt og var erstattet av Kerenskij-ministeriet etter februarrevolusjonen i mars 1917. Men Kerenskij nektet, som tsaren, å slutte fred med sentralmaktene. Keiser Vilhelm II håpet at Lenin og hans kommunistiske følge skulle styrte det nye styret eller i det minste distrahere Russland innenfra, noe som ville gagne sentralmaktene på Østfronten. Dette gjorde Lenin og Zinovjev over all (både egen og tysk) forventning i og med oktoberrevolusjonen.[trenger referanse] Det nye bolsjevikstyret valgte å slutte fred med Tyskland (og de øvrige sentralmaktene) i mars 1918 ved å inngå freden i Brest-Litovsk.
I september 1918 uttrykte Zinovjev under et møte med kommunister i Petrograd, etter historikeren Robert Conquests vurdering, en implisitt beredskap til massemord. «Vi må vinne 90 av Russlands 100 millioner for vår sak. De øvrige har intet de skulle ha sagt; de må tilintetgjøres.»[5][6][7] Disse ordene fra en så fremstående leder mener historikeren Richard Pipes innebar dødsdommen over millioner av mennesker.[8] Rundt samme tid hadde Zinovjev ifølge Izvestija allerede den offentlige proklamasjon av den røde terror latt 512 gisler henrette i Petrograd[9][10]
Sammen med Lev Kamenev gikk han mot oktoberrevolusjonen, og han trakk seg fra sentralkomiteen da denne ikke ville gå inn for forhandlinger med mensjevikene og de sosialrevolusjonære.[trenger referanse] Han gikk imidlertid senere tilbake på dette og ble valgt til observatør i politbyrået i 1919, samme år som han ble valgt til formann for det nystiftede Komintern. Under borgerkrigen hadde han også ansvaret for forsvaret av Petrograd. I 1921 ble han valgt til fast medlem av politbyrået, og på partikongressene i 1923 og 1924 holdt han åpningstalen. Som formann for Komintern ble han imidlertid også tillagt en del av ansvaret for de tyske revolusjonæres nederlag i 1923.[trenger referanse]
I Lenins sykdomsperiode og etter hans død allierte Zinovjev seg med Kamenev og Stalin, senere også Nikolaj Bukharin, i kampen mot venstrefløyen, ledet av Trotski.[trenger referanse] Han foreslo endog å ekskludere Trotski, uten å få støtte for dette fra Stalin.[trenger referanse] Særlig var spørsmålet om industriell reisning og forholdet til bøndene av stor betydning.[trenger referanse] Da imidlertid Trotski var utmanøvrert havnet han sammen med Kamenev i opposisjon til Stalin. Han inntok også deler av venstrefløyens politikk, og dannet i 1926 Den forente opposisjonen.[trenger referanse] Samme år ble han også avsatt som formann for Komintern. Året etter ble han ekskludert fra partiet, men etter omfattende selvkritikk ble han tatt til nåde igjen i 1928, et tidspunkt da den gamle venstreopposisjonens standpunkter var i ferd med å bli overtatt av Stalin og flertallet.[trenger referanse]
Han fikk aldri senere noen fremtredende posisjon i stat eller parti, og i 1932 ble han ekskludert for andre gang. Etter å ha blitt tatt til nåde året etter ble han i 1934 ekskludert for tredje gang og også arrestert for medvirkning til mordet på Sergej Kirov. Sammen med blant andre Kamenev ble han dømt han døden for landsforræderi og konspirasjon i den første Moskvaprosessen. Han ble henrettet i kjelleren under Lubjankafengselet.
Han ble rehabilitert i 1988.[trenger referanse]
Zinovjevs historikk over Russlands kommunistiske parti, Die Geschichte der kommunistischen Partei Rußlands, ble brent av nasjonalsosialistene under de landsomfattende bokbålene i Tyskland 1933.
I likhet med sin nære venn og medarbeider Kamenev var Zinovjev først og fremst en praktiker.[trenger referanse] Selv om Marxist Internet Archives har lagt ut en håndfull artikler av ham er disse først og fremst knyttet opp til aktuelle hendelser. Det er få, om noen, av hans arbeider som anses å ha mer enn historisk verdi.[trenger referanse]