Hovedbygningen ved NTNU
Hovedbygningen sett fra nordvest Foto: Eirik Refsdal, 2005
Beliggenhet
Adresse		Høgskoleringen 1, 7034 Trondheim
Land		Norge
Strøk		Campus NTNU Gløshaugen
Sted		Trondheim
Historiske fakta
Formål		Skolebygg for Norges tekniske høgskole (NTH)
Arkitekt		Bredo Greve
Ferdigstilt		1910–1915
Hovedbygningen (NTNU) 63°25′10″N 10°24′08″Ø
Hovedbygningen på Commons

Hovedbygningen på Campus NTNU Gløshaugen i Trondheim er en av de fire første bygningene som ble oppført for Norges tekniske høgskole (NTH), alle tegnet av arkitekt Bredo Greve. Bygningen ble innviet da NTH åpnet i 1910, selv om bare den ca 105 meter lange hovedfløyen mot nord var ferdigstilt. Den siste av Greves tre planlagte fløyer mot sør sto ferdig i 1915.

Hovedbygningen er resultat av en arkitektkonkurranse. Greves motto^[1] for konkurranseprosjektet, «Vis à vis Domkirken», og hans utforming av hovedfasaden, viser at han var inspirert av middelalderarkitektur generelt og Nidarosdomen spesielt. Dette kommer også til syne i interiøret.

Det er kommet til mer enn 30 bygninger på Campus NTNU Gløshaugen etter at Hovedbygningen ble reist, men fortsatt er den i bruk og er et «signalbygg»^[2] både for NTNU og Trondheim, der den ligger godt synlig lengst mot nord på Gløshaugen-platået, ut mot byen. Den er et av de nasjonale symbolbyggene som ble bygget for mer enn 100 år siden «for å grunnfeste så vel kulturell selvstendighet og stolthet som internasjonal tilknytning».^[3] Hovedbygningen ble fredet i 1994.^[4]

Høit, fritt og dominerende ligger den, med utsikt over byen og fjorden. Ved innseilingen til Trondhjem er den en av de bygningene som først faller i øinene.

E.B. Schieldrop^[5]

Arkitektkonkurransen

Etter at Stortinget i 1900 hadde vedtatt at det skulle opprettes en teknisk høyskole i Trondhjem,^[6] nedsatte Kirke- og undervisningsdepartementet en plankomité, som blant annet skulle bistå ved valg av tomt. Valget falt på Gløshaugen. Dette er et platå som ligger ca 45 moh., 2 km sørøst for Trondheim sentrum. Plankomiteen skulle også bistå med dimensjonering og utforming av anlegget.

Som en forberedelse til arkitektkonkurransen om Hovedbygningen og planleggingen av de øvrige bygningene, foretok tre av komiteens medlemmer en ekskursjon til utlandet for å studere lignende anlegg. Deretter utarbeidet de et detaljert program for konkurransen, vedlagt et forprosjekt tegnet av arkitekt Christian Fürst, som hadde vært med på ekskursjonen. Komiteen redegjorde for de kravene som måtte stilles til rommene i Hovedbygningen. De hadde forutsatt omkring 400 studenter, og kom til det resultat at bygningens areal ville bli i overkant av 3 000 m². Den skulle bestå av tre etasjer pluss loft og kjeller.

I juli 1901 var programmet for arkitektkonkurransen klart og en bedømmelseskomité ble oppnevnt.^[7] Komiteen modifiserte konkurranseprogrammet noe, 11. september ble det approbert av Kirke- og utdanningsdepartementet og allerede dagen etter publiserte Teknisk Ugeblad utlysningsteksten med bilag.^[8]

Norsk fasademateriale

Programmet for arkitektkonkurransen inneholdt det forventede romprogram for denne typen bygninger, med auditorier, tegnesaler, kontorer, festsal, bibliotek og møterom. I tillegg ble det lagt sterke føringer for materialbruken. Det burde såvidt mulig brukes norske materialer. Det var ønskelig med murte fasader forblendet med bruddstein, såkalt råkopp, med sparsom bruk av hugget stein til gesimser og lignende.^[8] Dette var helt i tråd med den fagdebatten som gikk, blant annet i flere innlegg i Teknisk Ugeblad i 1890-årene og tidlig på 1900-tallet. Det ble tatt til orde for en enkel og nasjonal arkitektur, både fra steinindustrien og fra arkitekt- og ingeniørhold.

De premierte prosjektene

Innleveringsfrist for konkurranseprosjektene var satt til 1. februar 1902. Det kom inn 54 prosjekter til bedømmelse innen fristen. Juryen meddelte sin avgjørelse 18. april 1902. De besluttet å ikke dele ut noen førstepremie. Prosjektet med motto «Daggry», tegnet av arkitekt Thorvald Astrup, ble tildelt annenpremie og prosjektene «Teknikerborgen» (Einar Oscar Schou); «Vis à vis Domkirken» (Bredo Greve) og «Dixi» (Henrik Nissen) fikk delt tredjepremie. I tillegg ble prosjektet «Abel» (Olaf Lilloe) innkjøpt.

• De fire andre premierte og innkjøpte prosjektene
• 
  2. pris: «Daggry»
  Th. Astrups prosjekt
• 
  3. pris: «Dixi»
  H. Nissens prosjekt
• 
  3. pris: «Teknikerborgen»
  E. Schous prosjekt
• 
  Innkjøp: «Abel»
  O. Lilloes prosjekt

Bortsett fra Schou, som hadde studert i Stockholm, hadde alle disse arkitektene studert ved Technische Hochschule zu Berlin-Charlottenburg i Tyskland.^[9] I prinsippet kunne man gjenkjenne hoveddisposisjonen fra den tyske høyskolen i alle utkastene.^[10] Bedømmelseskomiteen skrev ikke noe i sin avgjørelse om hvilket av prosjektene de anbefalte som grunnlag for videre bearbeidelse og realisering, men de uttalte bl.a. om «Vis à vis Domkirken»: «Fasaderne med sine store, gode vinduer er ganske karakteristiske; midtpartiets øvre opbygning er dog litet tiltalende» og videre: «Projektet har paa grund av sit sammentrængte anlæg og den nøgterne og enkle behandling av fasaderne væsentlige økonomiske fordeler».^[11]

Prosjektet var beregnet å koste kr. 174 000 mindre enn Astrups annenpremieprosjekt, som overskred maksimumsbeløpet på kr. 1 105 000. Det sto spesielt i konkurranseprogrammet at «Det ansees ikke nødvendig at tegnesalene anlægges mot nord», men dette var likevel et av de grepene som ble kritisert i Astrups prosjekt.^[11] Departementet besluttet å legge arkitekt Bredo Greves utkast til grunn for det videre arbeidet, «da opgaven her syntes løst paa en i det hele heldig, smuk og samtidig økonomisk maate».^[11] Arkitekt Greve ble deretter engasjert som utførende arkitekt.

Planleggings- og byggeperioden

Plankomiteen uttalte i 1901 at det burde være mulig å ta i bruk høyskolebygningene i Trondhjem fra studieåret 1905.^[13] Denne antagelsen var basert på opplysninger om byggetiden for lignende anlegg i Tyskland, men viste seg å være altfor optimistisk. De antatte kostnadene for byggearbeidene økte sterkt under utarbeidelse av de endelige tegningene, de økonomiske forholdene i samfunnet endret seg og det skulle bli flere runder i Stortinget før byggingen kunne settes i gang.

Noen viktige årstall og avgjørelser i byggesaken er listet opp nedenfor:

• 1901/02: I denne perioden bevilget Stortinget et mindre beløp til eventuell oppstart av grunnarbeider.
• 1902: Bredo Greve ble ansatt som utførende arkitekt etter arkitektkonkurransen. I juni la arkitekt Fürst frem tegninger, prisoverslag og beskrivelse for de tre laboratoriebygningene. Konkurransen omfattet ikke dette arbeidet.
• 1903: I mars la Greve frem utkast til fasader for laboratoriebygningene og arbeidstegninger for Hovedbygningen med kostnadsoverslag. I juli nedsatte departementet en byggekomité^[14] og 1. november kunne forarbeidene med adkomstvei og klargjøring av tomt settes i gang.^[10]
• 1903–1905: Høyskolesaken var oppe i Stortinget flere ganger. Budsjettkomitéen var skeptisk til ytterligere bevilgninger på grunn av svært store økninger i kostnadene, fra plankomiteens ca 1,5 millioner til det foreliggende overslaget på bortimot 2,7 millioner. Plankomiteen ble sammenkalt på ny for å vurdere om det var mulig å oppnå noen besparelser. Komiteen fant ingen måte å innskrenke bygningsplanene på, hvis høyskolen skulle «virke efter sit formaal med hensyn til dens nyttevirkning saavel i kulturel som i teknisk og industrielt henseende». Den eneste muligheten var å redusere antall studenter fra 400 til ca 200. Dermed kunne man også redusere Hovedbygningens størrelse. Et annet forslag til besparelse som kom opp i Stortinget, var å bruke Trondhjems Tekniske Læreanstalts bygning, Trondheims nåværende rådhus, som hovedbygning. Denne muligheten ble senere undersøkt, men Trondheim kommune ønsket ikke å overlate læreanstaltens bygning til høyskolen. Stortinget ville se en samlet plan over det reduserte høyskoleprosjektet før det kunne tas en endelig avgjørelse, og bevilget bare et mindre beløp til fortsettelse av grunnarbeidene.
• 1904: I januar godkjente kommunen igangsetting av utgravning og fundamentering for Hovedbygningen,^[12] i september hadde arkitekt Greve planene klare for et redusert prosjekt^[10] og i desember fremla departementet en samlet plan for høyskolen, dimensjonert for 200 studenter. Dette ville være «fuldt tilstrækkelig for landets behov under almindelige forhold». Hovedbygningen var i denne planen redusert fra et bebygget areal på 3040 m² til 1675 m², «hvorved dog intet vilde være foregrepet med hensyn til bygningens senere utvidelse».
• 1905: I løpet av våren ble arkitekt Andreas Fredrik Bugge ansatt som byggeleder. En forutsetning var at det ble gitt bevilgning til byggestart. 3. mai vedtok Stortinget at høyskoleanlegget skulle oppføres på Gløshaugen etter de nyeste planene. Samme dato godkjente Trondheim kommune oppføring av kjemisk laboratorium og det fysisk-elektrotekniske laboratorium^[12] og 3. juni 1905 godkjente kommunen oppføring av Hovedbygningen etter de innsendte planene.
• 1906:Kjente skriftlige kilder har ingen opplysninger om dato for eventuell grunnsteinsnedleggelse før byggestart, men det finnes en datert stein innmurt i bygningens nordfasade. Denne viser når muringen hadde nådd underkant av vinduene i andre etasje. På steinen står det: «Denne sten indmuredes 22. juni 1906. Haakon VIIs kroningsdag». Mot slutten av året var Hovedbygningen kommet under tak, men det gikk enda flere år før bygningen var klar til å tas i bruk.
• 1910: 15. september åpnet NTH – og Hovedbygningen ble innviet – med kong Haakon VII til stede.^[15]

Byggeteknikk og arkitektur

Hovedbygningen er en murbygning med skifertekket tretak og brannsikre etasjeskiller i form av betonghvelv og 1/2 steins kappehvelv innspent mellom jernbjelker.^[16] Siden det første utkastet, er sidepartiene av nordfløyen utstyrt med overlys, for å kunne utnytte lokalene på loftet som tegnesaler og andre arbeidsrom.

Veggkonstruksjon

Det mest spesielle ved bygningen, både konstruksjonsmessig og arkitektonisk, er ytterveggene: I Andr. Bugges Husbygningslære, beskrives det grundig hvordan man bygger opp en murvegg som skal forblendes med naturstein. Veggen må til sammen være minst 45 cm tykk.^[17] Det står videre at dersom bakmuren av plasshensyn kan utføres som hulmur,^[18] er dette å foretrekke, bl.a. fordi bakmuren da ikke blir like påvirket av klimatiske forhold.^[19] Hovedbygningens yttervegger ble, under Bugges byggeledelse, utført som en hulmur av hardbrent teglstein. Den ytterste vangen var en 1-steins mur. Innenfor denne kom 1/4-steins hulrom og innerst ble det murt opp en 1/2-steins mur.

Denne formen for veggkonstruksjon ble kalt Trondhjems hulmur.^[20] Utenpå hulmuren ble så råkopp-steinen murt opp. Bredo Greve skrev om konstruksjonen at «En såvidt omhyggelig udførelse er erfaringsmæssig påkrævet i Trondhjem».^[21] Videre skrev han om fasadematerialet i sitt prosjekt, da det var under bygging: «På grund af hovedbygningens sterkt udsatte beliggenhed, idet storm og regn i Trondhjem som regel driver ind fra nord og vest, er bygningens nord-, øst- og vestfacade beklædt med råkop. Bagfacaden derimod, der er mindre udsat for veirligets ødelæggende indvirkning, er tænkt behandlet med skvætputs, udført af cementblandet kalkmørtel».^[21]

Fasadene

Oppfordringen til bruk av råkopp i fasaden, ser ut til å ha passet Greve utmerket. Ved første blikk kan det virke som det er ulike steinslag i hovedfasadens råkoppflater og i de finhugne omramningene og detaljene, men det er iddefjordsgranitt som er benyttet i begge tilfeller. Ved finhugging fremstår steinen mye lysere enn i de råhugde blokkene, og Greve har bevisst spilt på denne kontrastvirkningen.^[22] Iddefjordsgranitten er noe varmere i tonen enn de trønderske steinsortene. Grunnen til at det ikke ble valgt stein fra Trøndelag, var at firmaet Beer & Co hadde erfaring med store leveranser og raskt kunne levere det nødvendige kvantum steinblokker av iddefjordsgranitt. Byggeleder Bugge hadde erfaring med råkopp fra Rønvik asyl i Bodø, og selv om det der var fauskemarmor som ble benyttet, var han blitt den rene virtuos i å gruppere større og mindre steiner, så fargenyansene kom til sin rett og flaten ikke ble ensformig.^[22]

Den skvettpussede fasaden mot sør ble hvittet med kalkpuss,^[16] eller «kalkvelling», som Bugge kaller materialet i sin Husbygningslære.^[23] Laboratoriebygningene ble behandlet med samme type puss, med naturstein blant annet i sokkelen, så høyskoleanlegget skulle fremstå som en helhet. På tidlige fotografier kan man se hvordan Hovedbygningens bakside fra starten var helt hvit. På filmen fra åpningsdagen 15. september 1910 ser man også tydelig de hvitkalkede laboratoriebygningene.^[15] Gjennom årene er sørfasaden blitt nesten like grå som råkoppfasadene mot øst, nord og vest. I 2012 ble det gjort en uhøytidelig undersøkelse for å se om bygningen var grå på grunn av skitt og forurensning eller fordi kalkhvittingen ikke er vedlikeholdt.^[24] Konklusjonen var at tidens tann hadde gått hardt utover kalkpussen, som bare vises som horisontale striper i fasaden, og som noe større felter der veggen er beskyttet av takutstikk.

Arkitektene bak de nyere bygningene som er oppført i nærheten av de opprinnelige, har forholdt seg til hvordan de gamle bygningene fremstår i dag, som tunge, grå bygningsvolumer. Både Kjelhuset, Metallurgi, Produktdesign og Sentralbyggene har i hovedsak grå fasader.^[25]

Arkitekturen fra perioden rundt 1900 omtales vanligvis som nasjonalromantikk, mens flere har foreslått navnebytte til nasjonalrealisme. Midtpartiet, midtrisalitten, på hovedfasaden beskrives best med det første begrepet, sidepartiene best med det siste.^[10]

Akkurat som Nidarosdomen har grotesker både uten og med bygningsmessige funksjoner, f.eks. som vannspyere, har Greve utstyrt Hovedbygningen med stiliserte, groteske dyremasker og annen utsmykning som gir assosiasjoner til katedralen, både utendørs og inne. Mange av figurene er tegnet av Greves assistent Olaf Nordhagen, som senere ble professor ved NTH og domkirkearkitekt med ansvar for gjenoppbyggingen av Nidarosdomen.^[26]

• Grotesker
• 
  Fra rådssalen
• 
  Fra rådssalen
• 
  Fra hovedfasaden
• 
  Fra rådssalen

Midtrisalitten

Midtpartiet er den del av fasaden som er mest endret fra konkurranseprosjektet til den oppførte bygningen. Sentralt i midtpartiet er det monumentale inngangspartiet i eik. Tilsvarende bygninger har gjerne institusjonens navn skrevet inn over hovedinngangen. Greve gjorde dette unødvendig ved å fremstille høyskolens funksjon på de to granittavlene som flankerer inngangsdørene. Der er det hugget inn tekniske symboler for de sju fagutdanningene^[27] NTH hadde ved åpningen i 1910. Tavlen til venstre har tannhjul, propell og feisel; symboler på ingeniørfagene, med ild over. Tavlen til høyre har passer, vinkeltrekant, peileskive og nivellerapparat; symboler på arkitektfagene, med vann over.^[26]

Midtpartiet avsluttes med en pilaster på hver side. Disse var ikke med på konkurranseprosjektet. Pilastrene har ikke det sedvanlige kapitélet øverst, men en konsoll, et glattere murparti og en liten takoverdekning, så det nærmest dannes en nisje. På arkitekt Greves fasadetegning fra 1903 er det skissert inn skulpturer på disse konsollene,^[28] men de ble aldri laget.

Ingrid Pedersen nevner de tomme konsollene i sin bok Smaksskiftninger i trøndersk arkitektur fra 1780 til 1910. Hun skriver først om den øvrige utsmykningen av midtrisalitten, og avslutter med: « … Høyere oppe er også plass for to statuer. Plassen er tom ennå. En gang kommer det vel noen folk opp der som uomstridt fortjener plassen. Jeg vil ønske at den ene plassen blir for en kvinne, kanskje får vi en gang en norsk madam Curie. Hold plassen oppe for damer! La det ikke bare bli to menn på konsollene.»^[29]

Sommeren 2004 fant noen spøkefulle studenter ut at de ville gjøre noe med de tomme konsollene. De klatret ut av et takvindu, firte seg ned, og plasserte og tjoret fast en stor pappmasjénisse på hver av konsollene. Nissene ble raskt fjernet, men rakk å bli avfotografert.^[30]

Interiør

Inne i bygningen bidrar både steinhuggerarbeider, smijernsdetaljer, kunstneren Enevold Thømts utsmykningsarbeider og – ikke minst – Greves arkitektur med hvelv og arkader, til å fastholde assosiasjonene til middelalder, både i trappehallen, nå kalt aulaen, i korridorene og i den høyloftede rådssalen.^[31]

Det første rommet man kommer inn i, via den monumentale hovedinngangen og vestibylen, er aulaen. Dette sentrale rommet i bygningen var opprinnelig tenkt overdekket med en flat himling med overlys. Greve var ikke helt tilfreds med denne løsningen, som var ganske vanlig for tilsvarende bygninger.^[32] Han gjorde om den planlagte løsningen, tegnet et murt hvelv over hele det ca 18 meter brede sentralrommet og innførte et stort vindusfelt i veggen mot sør, istedenfor det planlagte overlyset. Dette direkte lysinnslippet ga et rom som forandrer seg med lyset utenfor i langt større grad enn et overlys, som skulle siles gjennom to lag glass, ville kunne gi.

Arkitekten valgte kleberstein til pilarer og buer, og lys puss til vegger og hvelv. I rådssalen,^[33] den opprinnelige festsalen, er det benyttet sandstein. De tunge, synlige takbjelkene her inne er av eik. Opprinnelig var det ingen fast innredning i dette rommet, men nå er det faste benker og bord langs veggenes brystpanel av eik.

Tegnesaler, auditorier, kontorer og birom var nøkternt og funksjonelt utstyrt, med malte vegger og himlinger.

Innendørs utsmykning

For den nye generasjonen arkitekter omkring år 1900 var idealet at hver bygning skulle ha sitt eget særpreg, som en protest mot industrisamfunnets masseproduksjon av ornamentikk. Detaljer ble tegnet og laget spesielt til hver bygning, helt ned til hengsler og dørhåndtak. For et godt resultat var det derfor helt nødvendig med dyktige håndverkere som kunne utforme detaljene etter arkitektens ønsker. Perioden omkring 1900 er også kunsthåndverkets renessanse innenfor bygningsfagene. Håndverkerne fikk her utfolde seg og gi utsmykningene sitt personlige særpreg.^[26]

Hovedbygningen ble bygget etter de mest moderne metoder, men det dekorative formspråket var inspirert av romansk kunst og arkitektur i Nidaros domkirke.^[26] Dekoren innvendig er i stor grad utformet i kleberstein, som også er domkirkens byggemateriale. Siksakborder hugget i stein, med referanse til middelalderarkitekturens chevron, er benyttet flere steder.

I tillegg til steinhuggernes border og grotesker, er det brukt mye smijern i utsmykningene. Smedfaget var ett av håndverksfagene som fikk en sterk oppblomstring i denne perioden.^[26] I aulaen er det brukt smijern til lampene og til ristene i varmluftskanalene. Ristene er formet som trær med buktende greiner der bladene krøller seg sammen til spiraler og fyller ut hele åpningen. Spiralmotivet er også brukt på lysekronene i Rådssalen. Arkitekt Greve formga selv både lampene og ristene.

Dekorasjonsmaleriene som finnes i flere av korridorene, takene og omkring flere av inngangene er utført av kunstneren Enevold Thømt. Han fikk rundt 1915 oppdraget med å utsmykke trappehallen og andre deler av interiøret. Hans arbeider kjennetegnes av hans interesse for symbolikk og av et ornamentalt og dekorativt formspråk. Stilen blir gjerne kalt «eventyrstil», siden kunstnerne ofte hentet sine motiver fra folkeeventyr og folkeviser.^[26] Thømts motiver er sterkt inspirert av norsk folkekunst fra 1600– og 1700–tallet, men fargene er langt mer avdempet og forsiktige enn vi ofte ser i folkekunsten. Arkitekt Carl Berner skrev dette om utsmykningens forhold til gammel norsk kunst: «Enevold Thømt er en fin kunstner, men besynderlig nok, uten større forbindelse med den kolorit og kraft, som karakteriserer vort gamle norske maleri».^[34] Professor Jakob Holmgren var langt mer positiv til Thømts utsmykning i en artikkel i Under Dusken fra 1916.^[35]

Gjennom årene er flere kunstverk kommet på plass i Hovedbygningen, både skulpturer og malerier. Inne i rådssalen henger portrettmalerier av alle rektorer ved NTNU og forløperne NTH og UNIT. I aulaen henger to store kulltegninger av Håkon Bleken. Den ene, «Landmåleren», ble innkjøpt av NTNU i 1999, mens kunstneren donerte den andre, «Etterklang».^[36] I Teknologibibliotekets tidsskriftsal, det gamle «professorenes leserom», finnes kunstverk av både Per Palle Storm, Knut Rose og Ragnar Kraugerud.

• Interiørdetaljer
• 
  Steinhuggerarbeid
  Middelalderinspirert bord
• 
  Smijernsarbeid
  Fra aulaen (125x99cm)
• 
  Takmaleri, aulaen
  M. Enevold Thømt
• 
  Vegg- og takmaleri
  M. Enevold Thømt
• 
  Fra aulaen
• 
  Lampe i rådssalen
  Design: B. Greve
• 
  Lamper i korridor
  Design: B. Greve
• 
  Fra aulaen

Utvidelser, ombygginger, rehabilitering

Det ble tidlig klart at man hadde behov for å ta inn flere studenter per år og dermed for å utvide Hovedbygningen. I juni 1912 godkjente kommunen at man satte i gang med fundamentering av utvidelsene mot sør, og i desember godkjente de selve utbyggingen iht. innsendte tegninger.^[12] I 1913 ble vestfløyen ferdigstilt, og året etter stod østfløyen ferdig. Midtfløyen, med bibliotekets lesesal, ble åpnet i 1915^[38] og oppføring av Bredo Greves konkurranseprosjekt var fullført, med visse justeringer.

I februar 1913 sendte Bredo Greve et brev til NTHs rektor om en planlagt utvidelse av høyskolen. Der foreslo han en ytterligere økning av Hovedbygningens areal. Han skrev bl.a. at hans forslag ville: «...foruten at tilføie hovedbygningen mere areal samtidig kunne hæve anlegget i arkitektonisk henseende, seet fra byen. Sidstnævnte utvidelse er tænkt som to selvstændige bygninger i en underetage og to overetager og beliggende i nord for hovedbygningen, flankerende denne. I 2den etages høide tænkes nybygningen tilknyttet hovedbygningens korridorsystem ved en overbygget passage baaret av to frie buer, hvorunder den utvendige færdsel kan passere.» Denne utvidelsen ble aldri realisert.

De viktigste utvidelsene og ombyggingene etter ferdigstillingen i 1916 er beskrevet nedenfor:

• 1948: Den første større endringen av selve bygningskroppen på mer enn 30 år: Biblioteket kunne ta i bruk arkitekt Finn Berners utvidelse av midtfløyen. Tilbygget inneholdt bl.a. en stor lesesal og to lavere fløyer, en mot øst og en mot vest.
• 1959: Flere av de arkitektene som har tegnet arealplaner for Gløshaugen gjennom tidene, har hatt tanker om utbygging og endringer av Hovedbygningen, for eksempel ved å lukke inne gårdsrommet med en bygning i øst-vestretning, sør for fløyene. I 1959 så det ut til å bli alvor av en større utvidelse sørover. Det ble da avholdt en arkitektkonkurranse om ny aula. Oslofirmaet Cappelen & Rødahls prosjekt vant førstepremie, men prosjektet ble aldri realisert.
• 1963: De foreløpig siste utvendige endringene av Hovedbygningen ble gjennomført: Auditoriet i midtfløyens andre etasje ble endret til to kontoretasjer for biblioteket.^[12] I den forbindelse ble taket løftet noe, uten at det gikk ut over vinduet inn til aulaen. Arkitekt for endringene var Karl Grevstad.
• 1994: Hovedbygningen ble fredet.^[4] Fredningen var en del av Riksantikvarens prosjekt «Det 20. århundres arkitektur».^[39]
• 2013–2019/2020: Bygningen rehabiliteres for 128 millioner, dels på grunn av slitasje, dels som følge av nye krav til brannsikring og toalettanlegg, dels på grunn av at flere av rommene har en annen funksjon enn tidligere. Prosjekteringen startet i 2013. Ferdigstilling ventes i 2019 eller 2020.^[40]
• 2023: I forbindelse med planlagt campussamling på og rundt Gløshaugen er Riksantikvaren, Statsbygg, NTNU og arkitektene blitt enige om en endring av den fredede Hovedbygningen for å åpne den mot Gløshaugenplatået på sørsiden (baksiden).^[41]

• Fem faser av utbyggingen og én planlagt endring
• 
  Sørfasaden i 1911
  med hvit puss
• 
  Fra nordøst rundt 1913. Østfløyen er under oppføring
• 
  Sørfasaden i 1916.
  Alle fløyene er ferdigstilte
• 
  Sørfasaden ca. 1950.
  Med utvidelsen fra 1948
• 
  Sørfasaden i 2010
  med tilbygg fra 1948 og 1963

Bygningens funksjon

Da NTH åpnet 15. september 1910, inneholdt Hovedbygningen stort sett de rom som trengtes for de 103 nye studentene, bortsett fra laboratorier, som fantes i de andre bygningene rundt «tunet». Samlinger av modeller (av mineraler, broer, skulpturer, bygninger, maskiner o.a.) var en viktig ressurs i undervisningen ved alle avdelingene. Rom for slike samlinger var det dårlig med før de tre fløyene mot sør ble bygget. Professorenes rom var også provisorisk anlagt så lenge bare nordfløyen eksisterte.^[42]

Da den siste av fløyene mot sør, midtfløyen, sto ferdig i 1915, kunne biblioteket innvie sin nye lesesal. I sokkeletasjen i vestfløyen var det innredet en vaktmesterleilighet, mens det i de øvrige etasjene var tegnesaler, auditorier, kontorer, festsal og rom for samlinger.^[43]

De ulike studentforeninger som ble stiftet den første tiden, fikk tilholdssted i Hovedbygningen. NTHI ble for eksempel stiftet allerede i oktober 1910, i et av Hovedbygningens auditorier,^[45] og NTHIs fekte- og boksegruppe disponerte en egen sal i kjellerens nordvestre hjørne fra 1916 til 1927,^[46][47] da salen ble gjort om til vassbyggingslaboratorium. Deretter var de i Bergavdelingens «smeltehytte» en tid. Da midtre sydfløy ble utvidet i 1949, kom de tilbake til Hovedbygninen og fikk benytte deler av bibliotekets nye arealer^[48] som gymnastikksal i flere år.

Rådssalen er nå mest i bruk ved doktordisputaser og andre høytidelige anledninger.

Fra trapperom til aula

De ni første årene foregikk immatrikuleringen av nye studenter i festsalen i andre etasje, men salen ble etterhvert for liten og i 1918 la Studentersamfundet i Trondhjem frem en storslått plan, etter en idé av siv.ing. Georg Brochmann. Han foreslo å bruke Hovedbygningens trappehall som lokale for immatrikuleringsfesten. Planen ble godt mottatt og fra høsten 1919 helt frem til 1960-tallet foregikk høstens immatrikuleringer i trappehallen, som nå fikk navnet aulaen. Antallet studenter ved NTNU er blitt for stort til at dette er mulig, så høytideligheten foregår nå utendørs, på plenen sør for Hovedbygningen, Bredo Greves «tun».

Aulaen brukes fortsatt ved høytidelige anledninger; NTHs årsmøter ble holdt her, også det siste i juni 1995,^[49] i 1953 fungerte aulaen som kirke under 800-årsjubileet for Nidaros erkebispesete^[50] og konserter avholdes i aulaen fra tid til annen, til tross for noe problematisk akustikk, med ventilasjonsstøy og lang etterklangstid.

Harde tider

I vanskelige tider har Hovedbygningen nærmest fungert som et annet hjem for studentene. I NTHs årsberetning for 1910/1920 står det at besøket på bibliotekets lesesal var ekstra høyt vinteren 1919/1920, på grunn av et stort antall studenter, vanskelige boligforhold og dyr brensel.^[51] I tiden rundt første verdenskrig var det «dyrtidsbespisning» for studentene i loftsetasjen^[52] og under andre verdenskrig ble frokostkjelleren gjort om til kantine, med mye sild på menyen, for trengende studenter.^[53]

Da andre verdenskrig brøt ut sommeren 1939, var det omtrent 500 norske studenter ved utenlandske tekniske høyskoler, mange i Tyskland.^[54] Av disse søkte nå flere enn 350 om å bli tatt opp ved NTH. Høyskolen gjorde sitt beste med provisoriske ordninger. Festsal, loftsrom og korridorer i Hovedbygningen ble tatt i bruk til tegnesalsplasser.

9. april 1940 ble Trondheim okkupert av tyske styrker, og tyske tropper ble innkvartert i Hovedbygningen. Det lyktes rektor Fredrik Vogt å få dem ut allerede neste dag.^[55] Han og viserektor Faye-Hansen henvendte seg til den tyske kommandanten og oppnådde å få troppene innkvartert et annet sted. Vilkåret var at høyskolen og høyskolens område ikke skulle bli brukt til å organisere motstand eller mottrekk av noen art mot de tyske myndigheter. Etter 9. april dro rundt 400 av de omtrent 500 NTH-studentene ut av byen, for å komme til sine mobiliseringssteder. Undervisningen fortsatte likevel så normalt som det var mulig i de første krigsårene og søkningen var stor. Mange måtte avvises.

I begynnelsen av høstsemesteret 1944 sendte Hjemmefronten ut en parole til studentene om å forlate høyskolen. Parolen ble fulgt, skolen ble nesten tømt. Årsberetningene viser at ved enkelte av skolens avdelinger ble øvinger gjennomført med så lite som 5 studenter. Dette sto i sterk kontrast til det høye antall studenter som søkte om opptak – og gjenopptak – høsten 1945, etter krigens slutt.

I Hovedbygningen er det satt opp minnetavler over de 66 falne, studenter og ansatte, fra NTH.

Hovedbygningen i dag

Etterhvert som NTH, og senere NTNU, er blitt utvidet med stadig flere studieretninger og tilhørende bygninger, har bruken av Hovedbygningen endret seg noe, men den inneholder fortsatt auditorier og en del andre undervisningsrom, NTNU UB Teknologibiblioteket har sine lokaler her og rådssal og aula blir stadig benyttet. NTNUs rektorat og administrasjon og flere av NTNUs avdelinger^[56] har nå lokaler i Hovedbygningen, som fortsatt danner Gløshaugens monumentale fasade mot byen, «Vis à vis Domkirken».

Se også

• Liste over bygningene på campus NTNU Gløshaugen

Referanser og fotnoter

Litteratur

• Bakken, Marie Cecilie (2006) Arkitektur og identitet : Gløshaugen campus som uttrykk for NTNUs identitet. (Masteroppgave NTNU), Trondheim, M. C. Bakken
• Brandt, Thomas og Ola Nordal (2010) Turbulens og tankekraft : historien om NTNU. Oslo, Pax. ISBN 978-82-530-3348-8
• Bugge, Andr. (1918) Husbygningslære. Kristiania, Aschehoug.
• Christiansen, Per R. (2009) Hus med hedersmerke : historiske bygninger i Trondheim. Trondheim, Tapir. ISBN 978-82-519-2475-7
• Devik, Olaf (1960) N.T.H. femti år. Oslo, Teknisk ukeblad.
• Ekroll, Øystein (2010) «Tekster til jubileumsutstilling for NTNU». Trondheim, NTNU Info. Ikke publisert. (Tilgjengelig ved NTNU Info)
• Forhandlingsprotokoll for Trondhjems kommunes Bygningskommission, senere Trondheim bygningsråd, årene 1900-
• Greve, Bredo (1905) «Den tekniske høiskole». I: Teknisk Ugeblad nr. 45, s. 449–454
• Noach, Kerstin Gjesdahl (2011) «NTH og arkitekturen» I: Arkitektur i 100. Trondheim, Tapir. ISBN 978-82-519-2690-4
• Noach, Kerstin Gjesdahl (1986) Vedr. «prosjekt Gløshaugen». Trondheim, upublisert hefte. (Klipparkiv ved NTNU UB; ARKBIB)
• Pedersen, Ingrid (2002) Trondhjemske arkitekturperler. Trondheim, Lademoen menighetsråd. ISBN 82-92176-40-3
• Solberg, Helge (red.) (2009) Arkitektur i 1000 år. Trondheim, Trondhjems arkitektforening. ISBN 978-82-995433-1-6
• Statsbygg (2010) Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet. Høringsutkast. Tekstdel pr. 22. februar 2010. Les i fulltekst
• Landsverneplanens (høringsutkastet) gjennomgang av Gløshaugen-bygningene
• «Den tekniske høiskole». I: Teknisk Ugeblad, 1910, nr. 36, s. 425–435

Eksterne lenker

• (en) Hovedbygningen (NTNU) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Hovedbygningens etasjeplaner per 2011
• (no) «Hovedbygningen (NTNU)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.