Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter | |||
---|---|---|---|
Type | konvensjon | ||
Signeringsdato | 16. desember 1966 | ||
Trådte i kraft | 23. mars 1976 | ||
Parter | 174 | ||
Språk | engelsk, fransk, kinesisk, russisk, spansk | ||
De forente nasjoners ID | 0800000280004bf5 | ||
Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (forkortelse: SP) er en FN-konvensjon basert på Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Den ble underskrevet den 16. desember 1966 og trådte i kraft den 23. mars 1976.
Opprinnelig var det FNs menneskerettighetskommisjon som skulle overvåke medlemslandenes overholdelse av konvensjonen. Menneskerettighetskommisjonen bestod av 18 eksperter som møttes tre ganger i året, valgt av medlemslandene selv. Etter langvarig kritikk mot denne kommisjonen, ble den erstattet med FNs menneskerettighetsråd i 2006.
Konvensjonens første tilleggsprotokoll opprettet en klageinstans hvortil individer fra medlemslandene kan levere klager for gjennomgåelse av Menneskerettighetsrådet. Den andre tilleggsprotokollen fordømmer dødsstraff.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter var (per 2017) ratifisert av 170 land.[1] De fleste medlemslandene har ratifisert konvensjonen med bestemte reservasjoner.
Norge ratifiserte konvensjonen i 1972.[2] Norge har reservert seg angående plikten til å holde unge lovovertredere og domfelte adskilt fra voksne, at Riksrettens dommer ikke kan ankes, at det er begrensninger i adgangen til å anke fellende straffedommer, og at Norge ikke har et forbud mot krigspropaganda (art. 20 (1)).[3] I 1999 ble konvensjonen (og dens to protokoller) inkorporert i menneskerettsloven som norsk lov.