Theo Heemskerk | |||
---|---|---|---|
Født | 20. juli 1852[1][2][3] Amsterdam | ||
Død | 12. juni 1932[1][2][3] (79 år) Utrecht | ||
Beskjeftigelse | Advokat, politiker, universitetslærer | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Universitetet i Leiden Det tekniske universitetet i Delft | ||
Ektefelle | Lydia Heemskerk-von Zaremba | ||
Far | Jan Heemskerk | ||
Søsken | Jan Frederik Heemskerk | ||
Parti | Anti-Revolutionaire Partij[4][5] | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
Utmerkelser | Kommandør av Den nederlandske løves orden | ||
Theodorus Heemskerk (født 20. juli 1852 i Amsterdam, død 12. juni 1932 i Utrecht) var en nederlandsk politiker. Han var sønn av Jan Heemskerk.
Heemskerk ble advokat i Amsterdam i 1876 og ble valgt til medlem av Generalstatenes andrekammer i 1888, der han ble leder etter Abraham Kuyper for det reformerte Antirevolusjonære parti. Han var i perioden februar 1908 til juni 1913 statsminister og innenriksminister. Heemskerk gjennomførte i 1913 en lov om obligatorisk alderdoms- og invaliditetsforsikring og tok i tillegg initiativ til forarbeidene for en ny forfatningsreform. Avgangen hand ble tilskyndet av de venstreorienterte partienes seier ved valget i 1913. Han var justisminister i Charles Ruijs de Beerenbroucks regjeringer 1918-22 og 1922-25.