Ulrike Meinhof | |||
---|---|---|---|
Født | 7. okt. 1934[1][2][3][4] Oldenburg | ||
Død | 9. mai 1976[1][2][3][4] (41 år) Stuttgart hengning | ||
Beskjeftigelse | Journalist, skribent, sosiolog | ||
Utdannet ved | Universitetet i Münster Cäcilienschule Oldenburg | ||
Ektefelle | Klaus Rainer Röhl (1961–1968) | ||
Far | Werner Meinhof | ||
Mor | Ingeborg Meinhof | ||
Barn | Bettina Röhl Regine Röhl | ||
Parti | Kommunistische Partei Deutschlands | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Medlem av | Sozialistischer Deutscher Studentenbund Rote Armee Fraktion | ||
Dømt for | Mord, mordforsøk, bombing, brannstiftelse, bankran | ||
Soningssted | Stammheim-fengselet | ||
Ulrike Marie Meinhof (1934–1976) var en tysk venstreekstremist og en av grunnleggerne av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF).
Hun var datter av kunsthistorikerne Werner Meinhof og Ingeborg Meinhof. Hennes far var direktør for bymuseet i Jena, men døde i 1939. I 1948 døde også moren, og historikeren professor Renate Riemeck fikk formynderskapet for deres barn. Riemeck var en av grunnleggerne av Deutsche Friedensunion, og her kom Ulrike Meinhof første gang i kontakt med pasifistiske og sosialistiske ideer. Etter å ha avlagt abitur, studerte Meinhof filosofi, pedagogikk, sosiologi og germanistikk i Marburg i 1955–1956. Hun ble aktiv i anti-atomvåpenbevegelsen og begynte å arbeide som journalist. Blant annet ble hun redaktør for det radikale tidsskriftet konkret og skrev senere også dreieboken til fjernsynsfilmen Bambule.
Meinhof ble gift med utgiveren av konkret, Klaus Rainer Röhl, i 1961. De fikk to døtre; Bettina og Regine i 1962.
Meinhof og Röhl ble skilt i 1968, og ved rettssaken mot brannstifterne som hadde satt fyr på Frankfurter Kaufhaus, ble hun kjent med de anklagede, Thorwald Proll, Horst Söhnlein samt de senere medgrunnleggerne av RAF, Andreas Baader og Gudrun Ensslin. På dette tidspunktet ble Meinhof stadig mer radikal og kompromissløs. Hun dro sammen med en gruppe andre til palestinske leirer i Jordan for våpentrening, hjalp Baader å flykte fra fengsel og deltok i de følgende årene i bankran og bombeangrep mot industriområder og kidnapping og drap på et stort antall høyprofilerte tyske politikere, diplomater, dommere og næringslivsledere. Gruppen ble fort kjent som Baader-Meinhof-banden i konservativ tysk presse, selv om Meinhof antagelig ikke var leder av gruppen. Hun skrev mye av propagandaen gruppen sendte ut og påsto at de bekjempet utnyttelsen av vanlige folk og det kapitalistiske systems imperialisme. I 1970 kidnappet hun døtrene og planla å la dem bli lært opp av Folkefronten for Palestinas frigjøring i Jordan. Døtrene ble reddet av journalisten Stefan Aust og gjenforent med faren.
Hun ble arrestert i 1972 i Langenhagen og dømt til åtte års fengsel for seks mord, 60 mordforsøk, bombeattentater, mordbranner, bankran og en rekke andre forbrytelser. Hun hengte seg i fengselscellen i Stuttgart i 1976 før hun skulle for retten for ytterligere fire andre drap, 54 drapsforsøk og for å ha grunnlagt en kriminell organisasjon. Enkelte konspirasjonsteoretikere har i ettertid påstått at selvmordet var arrangert og at hun ble myrdet av myndighetene. Det ble imidlertid senere oppdaget at hun hadde blitt stadig mer isolert fra de andre RAF-innsatte i fengselet, og blant meldinger dem imellom ble det oppdaget at Gudrun Ensslin hadde beskyldt henne for å være «for svak».
Flere kommuner i Tyskland vegret seg mot at Ulrike Meinhof skulle gravlegges hos dem. Til slutt ble hun 15. mai 1976 gravlagt på Trefoldighetskirkegård III (Dreifaltigkeitsfriedhof III) felt A-12-19 i Mariendorf, Tempelhof-Schöneberg i Berlin. Bisettelsen ble fulgt av ca. 4 000 mennesker.