En vinge er enten en legemsdel hos flygedyktige dyr eller en del av et aerodynt luftfartøy. I begge tilfeller er formålet å skaffe den løftekraft som flyging krever.
En vinge er enten en legemsdel hos flygedyktige dyr eller en del av et aerodynt luftfartøy. I begge tilfeller er formålet å skaffe den løftekraft som flyging krever.
Flygedyktige virveldyr skaper sveveevne ved å bevege (slå med) vingene slik at de skaper både løftekraft og fremdrift. Vingene drives av brystmuskler. Disse gjentatte bevegelsene kan minne om diverse former for svømming i forskjellig tempo, jo mindre et flygende dyr er, desto «tettere» og mer «væskeaktig» forekommer luftens aerodynamiske egenskaper for dyret.
Insekter har tynne, plateformede hudfolder som danner insektvinger. Disse er bevegelige og festet til brystsegmentene (thorax). Virveldyr har tre typer vinger, dannet av forlemmene.[1]
For å tjene sitt formål krever enhver vinge å bli passert av en strøm av luft, og denne luftstrømmen innenfor et snevert vinkelrom, og innenfor et visst fartsintervall. For liten fart gir for lite løftekraft, for stor gjør enten vingen ineffektiv eller kan skade den. Hvis den såkalte angrepsvinkelen, det vil si en vinkel mellom vingens plan og luftstrømmen, overskrider ca. 18 grader, blir luftstrømmen turbulent – vingen sies å stalle, og i en slik tilstand gir den svært liten løftekraft.
Fly, helikoptre og andre fartøy og noen mekaniske konstruksjoner har faste vinger som ikke er bevegelige som hos flygedyktige dyr. Men det finnes mindre mekaniske modeller, som er laget med bevegelige vinger, samt enkelte dyr som flygeekorn, flygefisker og fugler som praktiserer sveveflying. Faste vinger leverer løftekraft på flere måter:
Faste vinger kan ha bevegelige deler som øker vingens areal, endrer vingens form eller vinkel. Vingenes løft kan endres av slats og flaps som bedrer luftstrømmen over vingens overside og hindrer turbulensdannelse på oversiden av vingen, og de øker krumningen på vingen og gjør den egnet til flyging i relativt liten fart og med større angrepsvinkel.
Flere av disse faktorene bidrar til luftmotstand. Flymaskiner kompenserer for dette ved hjelp av motorkraft, mens svevefly og fugler i glideflukt enten må finne oppstigende luft (såkalte termikker) som kan løfte dem til værs, eller «betale» med potensiell energi ved gradvis å tape høyde.
Vinger har spesielle vingeprofiler som bestemmer kurven av overflaten rundt hele vingen. Profilene beskrives av et standardisert firesifret nummer. Forskjellige vingeprofiler gir flyet forskjellig karakteristikk i forhold til luftmotstand, stallhastighet og oppførsel i turbulens også sett i sammenheng med vingeareal og flyets vekt. Bestemmelse av vingeprofil er et av de viktigste valgene som må tas under konstruksjon av nye fly. Det firesifrede tallet angir også i hvor stor grad vingen er i bue slik at undersiden er tilnærmet flat og oversiden konveks. Fly som også skal fly opp-ned for aerobatikk / akroflyging har gjerne en mer symmetrisk vinge med profil som kjølen på en seilbåt.