| Claudia Scott | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Claudia Lorraine Scott 8. okt. 1957[1]  (66 år)Newcastle upon Tyne[1] | ||
| Beskjeftigelse | Musiker, gitarist, sanger, sykepleier, plateartist | ||
| Far | Clive Scott | ||
| Nasjonalitet | Norge[1] Storbritannia[2] | ||
| Medlem av | Claudia / Big Hand / Casino | ||
| Utmerkelser | Spellemannprisen i roots og country (1985) (sammen med: Ottar Johansen, Casino Steel) Spellemannprisen i country (2014) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Americana, folkemusikk i USA, countrymusikk | ||
| Instrument | Vokal | ||
| Aktive år | 1968– | ||
| Nettsted | http://www.claudiascott.com | ||
| IMDb | IMDb | ||
Claudia Lorraine Scott (født 8. oktober 1957)[3] er en norsk/britisk sanger, musiker, komponist, tekstforfatter og produsent som forbindes først og fremst med genrene roots og country, eller poprock med røtter i tradisjonell americana. Hun har gjort seg bemerket som soloartist og låtskriver og som medlem av ulike grupper som Clive Scott & The Skywegians og Claudia/Big Hand/Casino.
Scott er født i Newcastle upon Tyne i England og bodde i London til hun var seks år. Hun er britisk statsborger. Familien flyttet til Espeland i Arna, utenfor Bergen hvor hun vokste opp.[4] Knapt ti år gammel turnerte hun sammen med faren, britiske Clive Scott, og bandet hans, The Skywegians[3] (Norges første countryband ifølge TV2),[5] rundt om i Norge og Storbritannia, og elleve år gammel debuterte hun på Best of Country & Western, som ble spilt inn i England. Hun sang sin versjon av «Jackson» som senere imponerte Loretta Lynn da hun hørte den. I 1971 var hun også med på gruppens neste plate, End of October, og hun sang kor på mange andre plater før hun på slutten av 1970-årene forlot musikken og utdannet seg til sykepleier ved Ullevål sykepleierhøgskole. Etter dette har hun perioder arbeidet som sykepleier. Scott bodde fire år i Los Angeles, California.[6]
I 1983 dannet hun trioen Claudia/Big Hand/Casino sammen med Ottar «Big Hand» Johansen og Casino Steel,[7] og de utga tre album i rask rekkefølge, hvorav Oh Yeah! vant Spellemannprisen 1985 i klassen country,[8] mens Fools Never Learn ble nominert i country & western-klassen under Spellemannprisen 1984.[9][trenger referanse] Trioen skilte lag i 1986, men Claudia Scott og Casino Steel innledet deretter et samarbeid med Carlene Carter, datteren til June Carter Cash, og britiske John Payne i prosjektet CCCP. Det nye konseptet ga bare ut én plate, og i 1988 kom istedet «Scott & Steel» som duo. De flyttet på slutten av 1980-tallet til Los Angeles,[4] hvor Claudia Scott utover 1990-årene begynte å arbeide som solomusiker.[trenger referanse]
Flowers & Thorns (1992) ble spilt inn i Los Angeles og var hennes første selvstendige plate.[10] Singelen «Heard You On My Radio» ble nr. 1 på Radio Topp 200 listen, albumet ble nominert til Årets Album av Natt og Dag, og hun ble for første gang som soloartist nominert til Spellemannpris i klassen roots-musikk foran 1992-utdelingen.[trenger referanse][11]
Emanuel's Secret (1997) var et mer personlig album, som blant annet omhandlet hennes bestemor i sangen «The Belle Of Singapore» og maleren Emanuel Vigeland i tittelkuttet.[trenger referanse]
Soul on Soul (1999) ble innspilt i New Orleans hvor Claudia Scott var medprodusent på innspillingen sammen med Erik Honoré.[12] Albumet inneholdt en hyllest til den britiske sangeren Nick Drake i form av en tolkning av hans komposisjon «Northern Sky». For albumet ble hun nominert til Spellemannprisen 1999 i klassen popsolist mens sangen «Unconditionally» ble nominert til Edvard-prisen, årets verk i TONO.[trenger referanse]
I desember 1999 flyttet Claudia Scott til Nashville i USA, hvor hun medvirket som musiker og låtskriver på album til andre musikere, blant andre David Olney, Kieran Kane og Kevin Welch.[13] Scott opptrådte også med Kevin Welch på Grand Ole Opry, Ryman Auditorium og på forskjellige festivaler. Hun mottok i årene 2003, 2006 og 2011 tre priser fra SESAC i USA.[14]
Collection kom i 2005 og er en samling fra hennes produksjoner på 1990-årene og frem til i dag med tre nye sanger. John Clare's Dream, hennes femte album, kom i 2006 og består av enklere instrumentering, kassegitar, mandolin, munnspill og perkusjon. For albumet ble hun nominert til Spellemannprisen 2006 i klassen country.[trenger referanse]
I 2014 ga hun ut albumet Follow the Lines, som hun mottok Spellemannprisen 2014 for i klassen country.[3] I 2016 ga hun ut sitt sjette soloalbum, Let the Ribbons Fly,[15] og ble for femte gang nominert til Spellemannpris, også denne gang i klassen country.[16] I 2023 var hun en av ni artister som ble nominert til innlemmelse i Rockheim Hall of Fame.[17]
