Oslo Pride | |||
---|---|---|---|
Sted | Oslo sentrum | ||
Tidspunkt | Siste halvdel av juni hvert år | ||
Grunnlagt | 1982 | ||
Tidligere navn | Homodagene (1982–1993) Skeive dager (1994–2013) | ||
Type | Prideparade, årlig hendelse | ||
Arrangør | Fri Oslo og Viken | ||
Nettsted | https://www.oslopride.no |
Oslo Pride er en festival og kulturarrangement i Oslo som arrangeres i siste halvdel av juni hvert år. Festivalen er for alle mennesker som støtter eller føler tilknytning til LGBTI+-bevegelsen, det vil si lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer. Festivalen arrangeres av Fri Oslo og Viken og er Norges største pridefestival med rundt 450 000 besøkende og deltakere i løpet av de ti dagene festivalen arrangeres. Programmet omfatter seminarer, filmfestivaler, konserter, kunstutstillinger, show, politiske debatter og et festivalområde i Spikersuppa. Det største og mest synlige enkeltarrangementet er Prideparaden som arrangeres på festivalens avslutningsdag. De siste årene har paraden samlet rundt 50 000 deltakere.
Festivalens historie går tilbake til 27. juni 1974, da en gruppe skeive arrangerte den første offentlige markeringen av Stonewall-opprøret. Markeringen samlet 250 personer på Universitetsplassen i Oslo.[1] Det første offisielle arrangementet med parade fant sted i 1982, og siden har festivalen vokst i omfang. I løpet av 1990-årene ble festivalen utvidet til ti dager – med seminarer, foredrag, debatter, konserter og fester på ulike steder i Oslo.
Oslo Pride består av Pride Park, Pride House, Mini Pride, Prideparaden og Oslo Pride Business Forum. Pride Park er festivalens hovedbase, og bygges på Kontraskjæret. Parken inneholder 4 scener (Hovedscenen, BamseScenen, Kulturscenen og Torgscenen), barer, spisesteder og stands fra ulike interesseorganisasjoner og partnere av Oslo Pride. Parken ble flyttet til Kontraskjæret i 2023 for å utvide både publikumskapasiteten og festivalens innhold [2]. Tidligere har Pride Park holdt til på Rådhusplassen (2013-2014) og Spikersuppa (2015-2022) [3]. I 2023 ble Mini Pride avholdt i bakgården til Myntgata 2, Pride House ble avholdt på Legenes Hus og Oslo Pride Business Forum på Clarion Hotel Bjørvika.[4][5][6]
Ifølge arrangørene samlet Oslo Pride 450 000 deltakere og besøkende i løpet av de ti dagene festivalen varte i 2019.[7]
Hele festivalen planlegges og driftes av frivillige, med rundt 100 helårsfrivillige og 450 frivillige under selve festivalen. Daglig leder av Oslo Pride (2023) er Dan Bjørke. Festivalen eies av Fri Oslo og Viken.[8]
I 2020 ble den fysiske festivalen avlyst og i stedet avholdt som et digitalt arrangement på grunn av koronaviruspandemien [9]. Av samme grunn ble festivalen i 2021 gjennomført med kohortinndelinger og et begrenset antall besøkende i Pride Park til enhver tid.[10]
Det største enkeltarrangementet under festivalen er paraden som arrangeres den siste lørdagen. Paraden starter i Grønlandsleiret og går gjennom Grønland, rundt Oslo City, via Kirkeristen, Stortorvet, Grensen og Rosenkrantz' gate før den ender opp i Karl Johans gate og festivalområdet i Spikersuppa.[11]
Paraden samler deltakere, både skeive og heterofile, fra en rekke ulike bedrifter, lag, organisasjoner, politiske partier og statlige etater. Ifølge arrangørene samler paraden rundt 50 000 deltakere, med opptil 300 000 tilskuere i Oslo sentrum.[12][13]
I 2020 førte koronaviruspandemien til at paraden måtte avlyses for første gang. Som erstatning ble det arrangert et flere timer langt digitalt paradeshow som inngikk i festivalens øvrige digitale festivalprogram.[9][14][15] Adam Schjølberg, Else Kåss Furuseth og Frida Marida ledet den digitale direkteoverføringen.[16]
I 2022 ble paraden avlyst for andre gang som følge av masseskytingen i Oslo 25. juni 2022.[17][18]
Arrangementet ble opprettet som gay pride-festival arrangert av daværende LLH Oslo og Akershus i 1982. I starten gikk festivalen under navnet Homodagene, og senere Skeive dager frem til festivalen fikk sitt nåværende navn i 2014.[19]
Oslo har vært vertsby for det internasjonale pridearrangementet Europride to ganger: i 2005 og i 2014.[20][21][22]
Frydprisen, tidligere kalt Homofrydprisen, er en årlig pris som skal gå til en eller flere personer, bedrifter eller organisasjoner som i løpet av det siste året har utmerket seg på en positiv måte i kampen for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Prisen har blitt delt ut siden begynnelsen av 1980-årene.[23]
Æresprisen, tidligere kalt Årets æreshomo, tildeles en person, aktør, lag eller organisasjon som på «en utmerket måte har gjort en særskilt innsats for skeive personers stilling i det norske samfunn».[24] Prisen har blitt delt ut siden 1992.[23]
Frydprisen og æresprisen er de to mest høythengende hedersprisene i den norske homobevegelsen. Begge prisene deles ut under Oslo Pride.
År | Mottakere[23][25][26] |
---|---|
2023 | Skeivt kunst- og kultursenter (SKOKS)[27] |
2022 | Arne Kielland (posthumt) |
2021 | Oslo Fagottkor |
2020 | Guro Sibeko[24] |
2019 | Reidar Engesbak |
2018 | HivNorge |
2017 | Esben Esther Pirelli Benestad |
2016 | Kim Fangen |
2015 | Luca Dalen Espseth |
2014 | Blikk |
2013 | Susanne Demou Øvergaard, generalsekretær i Skeiv verden |
2012 | Hanne Børke-Fykse ved Rosa kompetanse |
2011 | Svein Fuglestad, kulturleder ved Aksept |
2010 | Kari Folvik |
2009 | André Oktay Dahl og Anette Trettebergstuen |
2008 | Kjell Erik Øie |
2007 | Erling Lae |
2006 | Gaysir |
2005 | Rolf Angeltvedt i Helseutvalget for bedre homohelse |
2004 | Åpen Kirkegruppe |
2003 | Svein Skeid |
2002 | Virusgruppa |
2001 | Sissel Hansen og Marianne Larsen ved utestedet Potpurriet |
2000 | Brita Møystad Engseth |
1999 | Arne Walderhaug[30] |
1998 | Turid Eikvam |
1997 | De homofiles filmklubb Skeive filmer[31] |
1996 | Per Kristina Roghell |
1995 | Kjell Erik Øie[33] |
1994 | Terje Strømdahl |
1993 | Kim Friele |
1992 | Karin Enderud |
Frem til 2009 ble det også delt ut en såkalt homofobpris, Årets homofob, til en person eller organisasjon som hadde jobbet mot homofiles og skeives rettigheter. I 2009 avviklet FRI Oslo og Viken (da LLH Oslo og Akershus) prisen, for i stedet å rette oppmerksomheten mot de positive prisene Frydprisen og Æresprisen.[43]
År | Mottakere |
---|---|
2008 | Ulf Erik Knudsen[44] |
2007 | Arne Bjørn Hansen, sogneprest i Ås menighet[45] |
2006 | Dagbladet[46][47] |
2005 | Norges Fotballforbund[48] |
2004 | Fremskrittspartiet[49] |
2003 | Frelsesarmeen[50] |
2002 | Lena Larsen, leder i Islamsk råd[51] |
2001 | Norsk Psykoanalytisk Forening[52] |
2000 | Norges idrettsforbund[53] |
1999 | Pinsemenigheten i Norge[30] |
1998 | Regjeringen Bondevik[54] |
1997 | Forsvarets overkommando[31] |
1996 | Per Sundby[55] |
1995 | Rolf Nyhus[56] |
1994 | Hans J. Røsjorde[34] |
1993 | Finn Jarle Sæle, redaktør i Dagen [35] |
1992 | Svein Alsaker[36] |
1991 | Andreas Aarflot[37] |
1990 | ukjent |
1989 | ukjent |
1988 | Norges KFUK/KFUM[38] |
1987 | Kåre Rånes, for opplysningsfilmen Den lille forskjellen[57] |
1986 | NRKs programredaktør Ada Haug[40] |
1985 | Regjeringen Willoch[41] |
1984 | Ikke utdelt på grunn av for mange «'verdige' mottakere»[42] |
1983 | ukjent |
1982 | ukjent |