Total krig er krigføring som inkluderer alle tilgjengelige sivile ressurser og infrastruktur som legitime militære mål, mobiliserer alle samfunnets ressurser for å utkjempe krigen, og prioriterer krig over ikke-krigførendes behov.
Begrepet har blitt definert slik: «En krig som er ubegrenset med tanke på våpnene brukt, territoriet eller stridende involvert, eller målene som forsøkes nådd, særlig en hvor krigens lover blir ignorert.»[note 1][1]
I midten av 1800-tallet ble total krig identifisert av forskere som en egen type krig. I en total krig forsvinner forskjellen mellom stridende og ikke stridende grunnet de stridende parters syn på alle mennesker som ressurser som kan benyttes i krigsinnsatsen.
Total krig er en krig hvor en av deltakerne gjennomfører en fullstendig mobilisering av alle tilgjengelig ressurser og befolkning. I tiden før den franske revolusjonen var krigene «begrensede», i den forstand at ikke hele staten var involvert i krigen. Det er særlig tre faktorer som kom på plass i løpet av 1800-tallet som muliggjorde den totale krigen;
På midten av 1800-tallet ble total krig ansett av eksperter, særlig Carl von Clausewitz som en egen måte å drive krigføring på. Under total krig skiller de krigførende partene mindre mellom militære og sivile enn i andre konflikter, og enkelte ganger ignoreres forskjellene fullstendig. Alle menneskelige ressurser, enten man er sivil eller soldat, kan være ansett som en deltaker i krigsinnsatsen.
Første verdenskrig anses av mange historikere (som Rolf Hobson) for å være den første virkelige totale krig.[3] Totaliseringen av konflikten under første verdenskrig førte ifølge Hobson til de totalitære diktaturene i Sovjetunionen, Tyskland og Italia, styrt av henholdsvis kommunistiske, nazistiske og fascistiske regimer.[4]
Den tyske historikeren Stig Förster har definert total krig som å dekke fire ulike dimensjoner:[5]