Back in Black Studioalbum av AC/DC | ||
Språk | engelsk | |
Utgjeve | 25. juli 1980 | |
Innspelt | April og mai 1980 | |
Studio | Compass Point (Nassau) | |
Sjanger | ||
Lengd | 42:11 | |
Selskap |
| |
Komponist | Angus Young | |
Tekstforfattar | Brian Johnson | |
Produsent | Robert John «Mutt» Lange | |
AC/DC-kronologi | ||
---|---|---|
Highway to Hell (1979) |
Back in Black | For Those About to Rock We Salute You (1981)
|
Singlar frå Back in Black | ||
|
Back in Black er det sjuande studioalbumet til det australske rockebandet AC/DC, gjeve ut av Albert Productions og Atlantic Records den 25. juli 1980. Det var det første albumet til bandet med Brian Johnson som vokalist, etter at den tidlegare vokalisten Bon Scott døydde.
Etter det kommersielle gjennombrotet med albumet Highway to Hell i 1979, planla AC/DC å spela inn ein oppfølgjar, men i 1980 døydde Scott av alkoholforgifting etter ei fyllekule. I staden for å oppløysa gruppa, bestemde medlemmene som var att seg for å halda fram og rekrutterte Johnson, som tidlegare hadde vore vokalist i Geordie.
Albumet vart komponert av Johnson og brørne Angus og Malcolm Young, og spelt inn over sju veker på Bahamas frå april til mai 1980 med produsenten Robert John «Mutt» Lange, som òg hadde produsert Highway to Hell. Etter ferdigstillinga miksa gruppa Back in Black i Electric Lady Studios i New York City. Det heilsvarte plateomslaget vart designa som eit «teikn på sorg» etter Scott.
Back in Black vart ein kommersiell og kritisk suksess utan sidestykke. Den har selt om lag 50 millionar eksemplar på verdsbasis,[2][3][4][5] og gjorde det til eit av dei bestseljande albuma i musikkhistoria. AC/DC følgde opp albumet med ein årelang verdsturné som gjorde dei til ei av dei mest populære musikkgruppene på byrjinga av 1980-talet. Albumet fekk god mottaking av kritikarane då det først vart gitt ut, og har sidan vorte inkludert på ei rekkje listar over «beste» album. Den 9. desember 2019 vart albumet sertifisert som 25× Platina av Recording Industry Association of America (RIAA), noko som gjorde det til det fjerde bestseljande albumet i USA, og det bestseljande albumet som aldri nådde førsteplassen på dei amerikanske hitlistene.[6]
AC/DC vart danna i 1973 og slo først gjennom på den internasjonale marknaden i 1977 med sitt fjerde album, Let There Be Rock,[7] og i 1979 var dei klare for større suksess med det sjette studioalbumet sitt, Highway to Hell. Produsenten Robert John «Mutt» Lange bidrog til å gjera sounden deira meir fengjande og tilgjengeleg, og Highway to Hell vart dei første gullalbumet deira i USA og selde over 500 000 eksemplar, samtidig som det nådde 17. plassen på pophitlista og åttandeplassen i Storbritannia.[7]
Då det nye tiåret nærma seg, drog gruppa til Storbritannia og Frankrike for den siste etappen av Highway to Hell-turneen,[8] og planla å byrja innspelinga av sitt neste album kort tid etter desse datoane. Den 19. februar 1980 gjekk vokalist Bon Scott på ei fyllekule på ein pub i London, noko som førte til at han mista medvitet, så ein ven lét han kvila i baksetet på sin Renault 5 over natta. Neste morgon vart Scott funne medvitslaus og vart køyrd til King's College Hospital, der medisinsk personell erklærte han død ved framkomst. Rettsmedisinaren fastslo at lungeaspirasjon av oppkast var årsaka til dødsfallet, men den offisielle dødsårsaka vart oppført på dødsattesten som «akutt alkoholforgifting» og klassifisert som «død ved uhell». Scott vart kremert, og oska hans vart gravlagd av familien på Fremantle Cemetery i Fremantle i Vest-Australia.[9] Tapet knuste bandet, som vurderte å bryta opp, men vener og familie overtalte dei til å halda fram.
Etter gravferda til Scott 1. mars byrja bandet omgåande å søkja etter ein ny frontfigur. Etter råd frå Lange henta dei inn Geordie-songaren Brian Johnson, som imponerte gruppa.[10] Bandet jobba seg motvillig gjennom resten av søkjarlista dei neste dagane, og henta deretter Johnson tilbake til ei ny øving.[11] Den 29. mars ringde Malcolm Young til Johnson si overrasking og tilbaud han jobben.[12]
Då AC/DC byrja å skriva nytt materiale til oppfølgjaren til Highway to Hell, spelte vokalisten Bon Scott, som byrja karrieren sin som trommeslagar i The Spektors, trommar på demoinnspelingar av «Let Me Put My Love into You» og «Have a Drink on Me». [13] I eit intervju i 2021 med Paste hevda Angus Young at dette var det fulle omfanget av Scott sine bidrag til Back in Black (sjølv om han på dette tidspunktet sa at demoane som Scott spelte på, ikkje var med på demoen), han sa at demoane der Scott spelte trommer var på «Hells Bells» og «Have a Drink on Me»),[14] men i eit intervju med Kerrang! i 1991 sa Angus, som svar på eit spørsmål om Scott hadde nokre lyriske innspel på albumet: «Bon skreiv litt av dei greiene.»[15] Det har òg vorte sagt at ingen av tekstane til Scott vart brukte på albumet, då gruppa meinte det ville få det til å verka som om dei prøvde å tena på hans bortgang. Jesse Fink-boka Bon: The Last Highway tek opp spørsmålet om Scott mogelegeins var involvert i tekstskrivinga til albumet.
Tre vekers innspeling av Back in Black var planlagd i Londons E-Zee Hire Studios, men innspelingane vart reduserte til éi veke då det dukka opp ein ledig plass i Compass Point Studios i Nassau på Bahamas. Sjølv om bandet hadde ønskt å spela inn si neste plate i Storbritannia, var det ingen ledige studio der, og Bahamas gav ein fin skattefordel, så Back in Black vart spelt inn i Compass Point frå midten av april til mai 1980 med produsent «Mutt» Lange. Johnson hugsa at «det var knapt noko studio, me var i små betongceller med ei seng og ein stol. Og det var ei stor, gammal, svart dame som styrte heile staden. Ho var skremmande, ho styrte staden med jernhand. Me måtte låsa dørene om natta fordi ho hadde åtvara oss mot haitianarar som kom ned om natta og rana staden. Så ho kjøpte fiskepiggar på to meter som me måtte ha ved døra! Det var litt av ei reise frå Newcastle, det kan eg seia deg.»[16].
Då bandet kom til Bahamas, vart området ramma av fleire tropiske stormar som øydela straumen på Compass Point. Johnson refererte til det dårlege vêret i opningslinjene til «Hells Bells»: «I'm rolling thunder, pourin' rain. I'm comin' on like a hurricane. My lightning's flashing across the sky. You're only young but you're gonna die.»[17] I tillegg vart noko av utstyret gruppa hadde til å byrja med oppheldt av tollen, medan anna utstyr vart frakta sakte over frå Storbritannia.[18]
Johnson, som aldri hadde spelt inn med gruppa, kjende seg pressa under prosessen, og han rapporterte òg at han hadde problem med å tilpassa seg miljøet. Lange fokuserte spesielt på vokalen til Johnson og kravde perfeksjon i kvart einaste opptak.[19]
Det var som: «Igjen, Brian, igjen - vent litt, du song den tonen for lenge, så det er ikkje plass til å puste». Han ville ikkje la noko gå forbi han. Han ville ikkje at folk skulle høyre på albumet seinare og sei at det er umogeleg at nokon kunne synge det, dei har lagt det inn, sjølv pusta måtte vere på rett stad. Og det kan ein ikkje klandre nokon for, men han dreiv meg til vanvit. Eg sat berre der og sa: «Arrggghh!».
Den generelle haldninga under innspelinga var optimistisk, sjølv om lydteknikaren Tony Platt var forferda over å oppdaga at romma på Compass Point ikkje var lydmessig komplementær til lyden i gruppa, som var designa for å vera veldig tørr og kompakt.[20] Ein humoristisk anekdote frå innspelingane var at eit opptak vart avbroten av ein krabbe som sjangla over tregolvet i studioet.[21] Den spesielle gitarlyden til Angus Young på albumet vart delvis oppnådd ved bruk av Schaffer-Vega diversity system, eit trådlaust gitarapparat designa av Ken Schaffer som gav ei signalforsterkning og vart gjeve ut på ny som ein eigen gitareffekt i 2014.[22][23]
Mot slutten av innspelingsprosessen bad bandet manageren Ian Jeffery om å finna ei bjølle til albumet.[24] Jeffery fann eit støyperi som kunne produsera klokka, men då det allereie hadde gått sju veker, foreslo han at Platt i staden skulle spela inn klokkene i ei kyrkje i nærleiken. Platt gjorde det, men desse opptaka var ikkje tilstrekkelege på grunn av lyden av fuglar som flaug av garde, som akkompagnerte kvart klokkeslag. Støyperiet påskunda produksjonen av klokka, som viste seg å vera perfekt stemt, og ho vart spelt inn med Ronnie Lane's Mobile Studio.[25] Etter at innspelinga var ferdig, vart Back in Black mikset i Electric Lady Studios i New York City.[26]
Ifølgje Angus Young var det heilsvarte omslaget til albumet eit «teikn på sorg» over Scott. Atlantic Records mislikte omslaget, men aksepterte det på vilkår av at bandet sette ein grå kontur rundt AC/DC-logoen.[17]
Back in Black vart først gitt ut i USA 25. juli 1980. Utgivinga i Storbritannia og resten av Europa følgde 31. juli, og albumet vart gitt ut i Australia 11. august.[27] Albumet vart ein umiddelbar kommersiell suksess, og debuterte som nummer éin på British albums chart og nådde fjerdeplass på American chart, noko Rolling Stone kalla «an exceptional showing for a heavy-metal album». [28] Det toppa den britiske hitlista i to veker, og heldt seg på topp 10 på den amerikanske lista i meir enn fem månader. I Australia nådde albumet andreplass på ARIA Charts.[27].
Etter at Back in Black vart sleppt, gjekk AC/DC sine tidlegare plater Highway to Hell, If You Want Blood You've Got It og Let There Be Rock alle inn på dei britiske hitlistene, noko som gjorde dei til det første bandet sidan The Beatles som hadde fire album på den britiske topp 100-lista samtidig.[29] Den amerikanske suksessen til Back in Black fekk Atlantic, det amerikanske plateselskapet til bandet, til å gi ut 1976-albumet Dirty Deeds Done Dirt Cheap for første gong i USA, og i mai 1981 nådde Dirty Deeds tredjeplassen på den amerikanske hitlista, og overgjekk dermed topplasseringa til Back in Black. [27]
For å marknadsføre albumet vart det spelt inn musikkvideoar til «You Shook Me All Night Long», «Hells Bells», tittelsporet, «Rock and roll Ain't Noise Pollution», «Let Me Put My Love into You» og «What Do You Do for Money Honey», sjølv om berre dei fire første av desse songane vart gitt ut som singlar.[27] «You Shook Me All Night Long» vart den første topp 40-hitten til AC/DC i USA, og nådde 35. plassen på Billboard' Hot 100.[29]
Den 13. desember 2007 vart albumet sertifisert til 22× multi-platina av RIAA, noko som svarer til 22 millionar selde eksemplar i USA.[30] Dette plasserte han på sjetteplass på lista over dei mest selde albuma i USA.[31] På verdsbasis har det selt 50 millionar eksemplar, noko som fekk Mark Beaumont i NME til å kalla det «det mest selde hardrockalbumet nokosinne».[32] Rockhistorikeren Brock Helander hadde tidlegare kalla det «tilsynelatande det bestseljande [...] heavy metal-albumet i historia».[33]
Meldingar | |
---|---|
Karakter | |
Kjelde | Karakter |
AllMusic | [34] |
Blender | [35] |
Christgau's Record Guide | (B−)[36] |
The Encyclopedia of Popular Music | [37] |
The Great Rock Discography | 8/10[38] |
MusicHound Rock | 5/5[39] |
Pitchfork | 8.8/10[40] |
Rolling Stone | [41] |
The Rolling Stone Album Guide | [42] |
Spin Alternative Record Guide | 8/10[38] |
Då han melde albumet for Rolling Stone i 1980, rekna David Fricke det som «ikkje berre det beste av dei seks amerikanske albuma til AC/DC», men «toppen av heavy metal-kunst: den første LP-en sidan Led Zeppelin II som fangar opp alt blodet, sveitten og arrogansen i sjangeren».[43] Red Starr frå Smash Hits' var meir kritisk og meinte at låtane ikkje kunne skiljast frå kvarandre og var skjemt av hypermaskuline fantasiar, rockemusikalske standardfrasar, skrikande gitarar og kjedelege rytmar, på «endå ein triumf for lågaste fellesnevner-headbanging - det nye, fullstendig føreseielege og fullstendig forferdelege AC/DC-albumet», og gav Back in Black karakteren 3 av 10.[44]
I ei retrospektiv melding hylla Rolling Stone-kritikaren Christian Hoard albumet som det største verket til bandet, kanskje «det mest effektive og tøffaste plata gjennom tidene - beinhard arenarock som pønkarar kan elske.»[41] Barry Walters frå Rolling Stone sa at Back in Black «framleis høyrest tvers igjennom tidlaus ut, essensen av miskunnlaust enkel, men brutalt utforma hardrock» og kalla albumet «ei feiring av veldig, animalsk sex», sjølv om han observerte «vondskapsfull sexisme» på songar som «What Do You Do for Money Honey» og «Given the Dog a Bone». [45] Robert Christgau var mindre entusiastisk og skreiv i Christgau's Record Guide: The '80s (1990) at han fann bandet noko for «primitivt» og dei seksuelle biletspråka deira «fantasilause», og at, på albumet, «Angus Young kjem med feite riff, om enn ikkje så konsekvent som ein forfina person som meg sjølv kunne håpe på, og vokalisten Brian Johnson syng som om han har ein kvegstav mot pungen, akkurat det rette for fans som ikkje kan bestemme seg for om deira nyvunne testosteron er smerte eller ekstase.»[36]
I 2011 skreiv Kitty Empire i The Observer at albumet er «ei latterlig, drongoid plate [...]. ] bygd på laussleppt sexisme, augerullande dobbeltbetydningar, ei høgst tvilsam haldning til seksuelt samtykke ('Don't you struggle/ Don't you fight/ Don't you worry/ Cos it's your turn tonight'), ein forkjærleik for skytevåpen og ei krass feiring av den ureflekterte macho-hedonismen som tok livet av den opphavlege vokalisten til bandet», men likevel, var ho samd i Fricke sitt opphavlege syn på albumet som eit heavy metal-mesterverk og utnemnde det til favorittalbumet sitt nokosinne, «det besetjande soundtracket til ungdomstida mi, den heftige middelklasse-thrilleren som talte til meg både som ei gutejente som ville vera ein av gutane, og den stadig meir kvinnelege ingeniøren som trong å finna ut av menns verd. Pluss at tenåringar elskar døden.»[46]
Albumet er med på mange «best of»-lister. Rolling Stone rangerte det som nummer 26 på lista si over dei «100 beste albuma frå åttitalet» i 1989, og som nummer 73 på lista si over «Dei 500 beste albuma gjennom tidene» i 2003.[47] (det var nummer 77 på den reviderte lista i 2012[48] og 84. plassen på lista i 2020),[49] medan tittelsporet vart rangert på 190. plassen på lista deira over dei 500 beste songane gjennom tidene.[50] VH1 rangerte Back in Black på 82. plassen på si liste frå 2001 over dei 100 beste albuma,[51] og tittelsporet vart rangert på andreplassen på lista deira over «100 beste hardrocksongar». Q rangerte albumet som nummer 9 på 2006-lista si over «dei 40 beste albuma frå 1980-åra»,[52] Time inkluderte det på 2010-lista si over «All-Time 100 Albums»,[53] og Rolling Stone Australia rangerte det på toppen av lista si frå desember 2021 over «200 beste australske album gjennom tidene».[54] I 2005 vart albumet inkludert i boka 1001 Albums You Must Hear Before You Die,[55] og ho vart lista som nummer 2 i boka 100 Best Australian Albums frå 2010. [56]
Back in Black er eit innverknadsrikt hardrock- og heavy metal-album.[57] Ifølgje Tim Jonze i The Guardian har det av enkelte vorte hylla som «eit høgdepunkt» for heavy metal-musikken.[58] NME rekna det som ei viktig utgiving i 1980-talets metal og heavy rock, og kåra det til eit av dei 20 beste metal-albumene i sitt tiår,[59] medan The Daily Telegraph rangerte det som eit av dei 20 beste heavy metal-albumene gjennom tidene.[60] Paul Brannigan frå Metal Hammer trekte det fram som eit av dei ti albuma som bidrog til å gjenreisa den globale populariteten til sjangeren i 1980, som han kalla «det beste året for heavy metal».[61]
Ifølgje rockejournalisten Joe S. Harrington vart Back in Black gitt ut på eit tidspunkt då heavy metal var i ei brytningstid mellom tilbakegang og renessanse, då dei fleste banda i sjangeren spelte langsamare tempo og lengre gitarsoloar, medan AC/DC og Van Halen adopterte «dei høgenergiske implikasjonane til pønkrocken» og «snevra inn låtane sine til meir poporienterte eksplosjonar». Harrington krediterte produsenten Lange for å ha trekt AC/DC lengre bort frå den bluesorienterte rocken på dei tidlegare albuma, og mot eit meir dynamisk åtak som konsentrerte og harmoniserte kvart enkelt element i bandet: «Gitarane vart komprimerte til eit enkeltståande uttrykk for rytmisk effektivitet, rytmeseksjonen sørgde for torehesten sin overdrive, og vokalisten Johnson brølte og brølte som den mest avsindige utøvaren av blues-aktig toppmannsdynamikk sidan god, gammal Robert Plant.» Resultatet, saman med samtidige plater av Motörhead og Ozzy Osbourne, bidrog til å revitalisera og reintrodusere metal for ein yngre generasjon lyttarar, «noko som til slutt resulterte i punk-metal crossoveren personifisert av Metallica og andre.»[62] I 1,000 Recordings to Hear Before You Die (2008) skreiv Tom Moon at Back in Black sin «tøffe arenarock» og «den delikate balansen til produksjonen mellom kraft og finesse [...] definerte den kommersielle sida av heavy-musikken i årevis etter utgivinga.»[63]
Produksjonen til Lange av albumet har hatt ein varig innverknad på musikkbransjen. Harrington skreiv at «den dag i dag bruker produsentane det framleis som ein de facto måle-etter-tal-guide for korleis ei hardrockplate skal låta»,[62] og i åra etter utgivinga brukte studio i Nashville det til å sjekka akustikken i eit rom, medan Motörhead brukte det til å stilla inn lydanlegget sitt.[64] Den amerikanske death metal-gruppa Six Feet Under spelte inn ein versjon av heile albumet under tittelen Graveyard Classics 2.[65]
Alle songar er skrivne av Angus Young, Malcolm Young og Brian Johnson.
Nr. | Tittel | Lengd |
---|---|---|
1. | «Hells Bells» | 5:10 |
2. | «Shoot to Thrill» | 5:17 |
3. | «What Do You Do for Money Honey» | 3:33 |
4. | «Givin the Dog a Bone» | 3:30 |
5. | «Let Me Put My Love into You» | 4:16 |
Nr. | Tittel | Lengd |
---|---|---|
6. | «Back in Black» | 4:15 |
7. | «You Shook Me All Night Long» | 3:30 |
8. | «Have a Drink on Me» | 3:57 |
9. | «Shake a Leg» | 4:06 |
10. | «Rock and Roll Ain't Noise Pollution» | 4:15 |
Total lengd: | 42:11 |
Ifølgje AC/DC sin offisielle nettstad og dei fleste verdsomspennande utgivingar er spor fire «Given the Dog a Bone».[66][67] På enkelte album, særleg australske utgåver, og òg i iTunes Store, blir han nokre gonger vist som anten «Giving the Dog a Bone» eller «Givin the Dog a Bone».[68][69]
AC/DC
Produksjon
Vekeslister[endre | endre wikiteksten]
|
Årslister[endre | endre wikiteksten]
|
Region | Salstrofé | Salstal |
---|---|---|
Argentina (CAPIF)[107] | 3× Platina | 180 000x |
Australia (ARIA)[108] | 12× Platina | 920,000[109] |
Austerrike (IFPI Austerrike)[110] | Platina | 50 000x |
Canada (Music Canada)[111] | Diamant | 1 000 000^ |
Danmark (IFPI Danmark)[112] | 2× Platina | 100 000^ |
Frankrike (SNEP)[113] | 2× Platina | 600 000* |
Tyskland (BVMI)[114] | 2× Platina | 1 000 000^ |
Italia (FIMI)[115] sales since 2009 |
3× Platina | 300 000* |
New Zealand (RMNZ)[116] | Platina | 15 000^ |
Polen(ZPAV)[117] | Gull | 50 000* |
Spania(PROMUSICAE)[118] | Gull | 50 000^ |
Sveits(IFPI Switzerland)[119] | 2× Platina | 100 000x |
Storbritannia (BPI)[120] | 2× Platina | 600 000^ |
USA (RIAA)[121] | 25× Platina | 25 000 000^ |
*salstala er basert på sertifiseringa aleine |
78: Otis Blue Otis Redding |
Plassering på lista til Rolling Stone frå 2012 over dei 500 beste albuma gjennom tidene 77 Back in Black Ac/Dc |
76: Purple Rain Prince |
85: Plastic Ono Band John Lennon |
Plassering på lista til Rolling Stone frå 2020 over dei 500 beste albuma gjennom tidene 84 Back in Black AC/DC |
83: Dusty in Memphis Dusty Springfield |