Eurovision Song Contest 1974 | |
---|---|
Datoer | |
Finale: | 6. april 1974 |
Vertskap | |
Sted: | The Dome, Brighton, Storbritannia |
Programleder: | Katie Boyle |
Sjefdirigent: | Ronnie Hazlehurst |
Regi: | Michael Hurll |
Produsent: | Bill Cotton |
Konkurransesjef: | Clifford Brown |
Kringkaster: | British Broadcasting Corporation (BBC) |
Deltakelse | |
Deltakere: | 17 |
Vinner: | Sverige «Waterloo» ABBA |
Debuterte: | Hellas |
Trakk seg: | Frankrike |
Kart over deltakere
Deltakere Deltatt før, men ikke dette året | |
Eurovision Song Contest | |
◄ 1973 1975 ► |
Eurovision Song Contest 1974 var den 19. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted lørdag 6. april 1974 i The Dome i Brighton i Storbritannia. Egentlig skulle Luxembourg ha stått vertskap etter å ha vunnet på hjemmebane året før, men den luxembourgske kringkasteren CLT hadde ikke økonomi til å arrangere finalen to år på rad. Dermed trådte BBC nok en gang inn som vert, slik kringkasteren også hadde gjort i 1960, 1963 og 1972. Dette var femte gang Storbritannia arrangerte finalen, og for fjerde gang var tv-personligheten Katie Boyle programleder.
Konkurransen samlet 17 land. Opprinnelig var 18 land påmeldt, blant dem debutlandet Hellas. Kort tid før finalen trakk Frankrike seg fra konkurransen, dette i respekt for president Pompidou som døde fire dager før finalen. Malta og Østerrike holdt seg også dette året utenfor konkurransen. I likhet med året før, kunne deltakerne synge på det språket de ønsket. Samtidig gikk EBU tilbake juryordningen fra årene 1957–1961 og 1967–1970. Hvert land hadde en jury med ti medlemmer som hver ga ett poeng til sin favorittsang. Dette var siste gang denne ordningen ble brukt.
For første gang vant Sverige, representert av popgruppen ABBA og sangen «Waterloo». Vinnerlåten ble en stor salgssuksess og banet vei for ABBAs videre internasjonale karriere. Italias 1964-vinner Gigliola Cinquetti ble nummer to med «Sì», mens Nederlands Mouth & MacNeal kom på tredjeplass med «I See a Star». Vertslandet Storbritannia ble nummer fire med Olivia Newton-John og «Long Live Love». Hun delte fjerdeplassen med Luxembourg og Monaco. Norge endte i motsatt ende av resultatlisten. Anne-Karine Strøm fremførte «The First Day of Love» og endte på en firedelt sisteplass med 3 stemmer. Dette var tredje gang Norge kom på sisteplass i konkurransen.
Etter å ha vunnet på hjemmebane i 1973 med «Tu te reconnaîtras» og Anne-Marie David, takket den luxembourgske kringkasteren nei til å arrangere finalen i 1974. Særlig var det de omfattende kravene til sikkerhet som gjorde arrangementet så dyrt og omfattende at Luxembourg ikke ønsket å ta på seg arrangørjobben igjen.[1] Nok en gang steppet britiske BBC inn som reserve-vert.[2] Dette var fjerde gang BBC arrangerte konkurransen på vegne av et annet land, og femte gang Storbritannia var vertskap. BBC la konkurransen til Brighton, helt sør i England, og til konserthallen i kunstsenteret The Dome. Finalen ble arrangert lørdag 6. april 1974, og 17 land deltok. Hellas debuterte i konkurransen. Igjen var Katie Boyle programleder, slik hun også hadde vært i 1960, 1963 og 1968. Med fire finaler er Boyle den som har ledet flest Eurovision Song Contest-finaler. Også dette året kunne artistene synge på det språket de ville.
Egentlig skulle også Frankrike ha deltatt med sangen «La vie à vingt-cinq ans» (norsk oversettelse: livet ved 25 år) og artisten Dani. Men landets president, Georges Pompidou, døde fire dager før finalen. Av respekt for sin avdøde statsleder valgte derfor Frankrike å trekke seg fra konkurransen.[2] Frankrike skulle ha stått på scenen som nummer 14, og produsentene filmet artisten Dani sittende blant publikum da det franske bidraget skulle ha vært fremført.
Også Malta hadde ytret ønsket om å delta med sangen «Peace to the World» og artisten Enzo Guzman. Den maltesiske kringkasteren droppet imidlertid deltakelse av økonomiske grunner.[3][4]
Sendingen ble kringkastet til 32 land med et potensielt publikum på 500 millioner seere. Både startrekkefølgen og avstemningsrekkefølgen ble avgjort med loddtrekning. Finland startet, mens Italia avsluttet. Norge ble trukket til å starte som nummer fire.
Programmet åpnet med en introduksjonfilm om Brighton, før programleder Katie Boyle ønsket velkommen på engelsk og fransk. Pausenummeret var en kortfilm med The Wombles, en britisk popgruppe der artistene var utkledd som figurene fra barne-tv-programmet med samme navn. Hele finalesendingen fra Brighton varte i 1 time og 50 minutter.[5]
Blant deltakerne var det flere kjente navn dette året. Australske Olivia Newton-John deltok for Storbritannia med «Long Live Love» og ble nummer fire. Newton-John mislikte sangen og skal ha foretrukket flere av de andre sangene fra den britiske finalen, men sangen ble stemt frem av britiske tv-seere i en postkortavstemning.[6]
1964-vinneren Gigliola Cinquetti stilte igjen for Italia med låten «Sì» og kom på andreplass. Popduoen Mouth & MacNeal ble nummer tre for Nederland. De hadde hatt stor suksess med låter som «How Do You Do» og «Hello-a» to år tidligere, og duoen fikk ny suksess med sangen «I See a Star» etter konkurransen. På norske VG-lista lå det nederlandske bidraget i 17 uker med tredjeplass som høyeste notering.[7] Britiske «Long Live Love» lå på VG-lista i elleve uker, også den med tredjeplass som høyeste notering.[8] Men vinnersangen «Waterloo» med ABBA fikk den klart største suksessen – både i Norge og ellers i Europa.[9][10]
For Sverige stilte kvartetten ABBA med låten «Waterloo». De hadde blitt nummer tre i svenske Melodifestivalen året før med sangen «Ring Ring» – men da hadde kvartetten kalt seg Björn, Benny, Agnetha & Frida. Før finalen i Brighton var ABBA storfavoritter til å vinne, og gruppen gikk på scenen i legendariske kostymer, sølvstøvler og med stjerneformede gitarer. I tillegg var dirigent Sven-Olof Walldoff utkledt som Napoléon. ABBAs livlige og fargerike opptredenen brøt alle tradisjoner i konkurransen og satte en ny standard for Eurovision Song Contest i årene fremover.[2][9][10] I avstemningen vant «Waterloo» med 24 poeng – hvorav to kom fra den norske juryen. Dette var Sveriges første seier i Eurovision Song Contest, og Skandinavias andre etter Danmarks «Dansevise» i 1963. Det var også første gang en gruppe vant konkurransen.
«Waterloo» ble en enorm salgssuksess og banet vei for ABBAs videre internasjonale karriere.[9][10] Sangen nådde også den amerikanske Billboard-listen og er blant de mestselgende singlene i verden noensinne med over 5 millioner solgte eksemplarer.[11][12][13] Sangen har ved flere anledninger blitt kåret til den beste Eurovision-sangen gjennom tidene, blant annet under jubileumsprogrammet i anledning Eurovision Song Contests 50-årsjubileum i 2005.[14][15]
Utdypende artikler: ABBA og Waterloo (sang)
Norge stilte med låten «Hvor er du?», fremført av Anne-Karine Strøm. I den norske finalen ble vinnersangen fremført av Jahn Teigen med lite orkester og Anne-Karine Strøm med stort orkester. Dette var første gang Teigen dukket opp i Melodi Grand Prix-sammenheng, men det skulle bli langt fra den siste. NRK valgte til slutt Anne-Karine Strøm som Norges sanger i Brighton, og sangen ble oversatt til engelsk med tittelen «The First Day of Love». Dette var første gang Norges bidrag ikke hadde noen som helst tekst på norsk. Sangen var skrevet av Frode Thingnæs og Philip Kruse.
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1974
I Brighton var Norge det fjerde bidraget ut på scenen. Som korister hadde Strøm med seg Bendik Singers, bestående av Anne Lise Gjøstøl og brødrene Bjørn og Philip Kruse. Det norske bidraget fikk bare tre stemmer – én stemme hver fra Sverige, Monaco og Belgia. Med det endte Norge på en firedelt sisteplass sammen med Portugal, Sveits og Tyskland.
Komponisten Frode Thingnæs dirigerte det britiske orkesteret under Norges fremføring, mens John Andreassen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet.[16] For første gang hadde NRK Radio en egen kommentator – Erik Heyerdahl, som skulle komme til å kommentere sendingen en rekke ganger siden.[16][17] Sverre Christophersen leste den norske juryens stemmer fra studio på NRK Marienlyst i Oslo.
Flere av bidragene dette året ble koblet til politiske hendelser. Frankrike måtte trekke seg på grunn av president Pompidous død noen dager før finalen, mens italiensk fjernsyn ikke sendte finalen direkte.[18] Årsaken var at Italia skulle holde folkeavstemning om skilsmisse måneden etter finalen. Den italienske kringkasteren Rai mente sangtittelen på det italienske bidraget «Sì» (norsk: ja) kunne tolkes som en oppfordring til å stemme ja i folkeavstemningen. Derfor sensurerte Rai sangen og sendte finalen fra Brighton i opptak etter at folkeavstemningen var gjennomført 12. mai samme år.[6][19][20]
Størst politisk effekt fikk imidlertid det portugisiske bidraget «E depois do adeus», sunget av Paulo de Carvalho. Tross den delte sisteplassen ble sangen en viktig brikke i overgangen fra diktatur til demokrati i Portugal.[21] «E depois do adeus» ble brukt som ett av to kallesignal for å sette i gang Nellikrevolusjonen i Portugal. Da sangen ble spilt på portugisisk radio klokken 22.55 om kvelden 24. april 1974, var dette et signal til opprørerne om å forberede kuppet for å velte det sittende regimet i Lisboa. Det andre kallesignalet kom like etter midnatt, da visesangen «Grândola, Vila Morena» ble spilt på samme kanal.[22] Hendelsen ble viet en egen kortfilm under semifinale 2 av Eurovision Song Contest 2018, da konkurransen gikk av stabelen i Portugal.[23] I boken Official History of The Eurovision Song Contest kommenterer forfatter John Kennedy O'Connor at «E depois do adeus» er det eneste Eurovision-bidraget «som faktisk har startet en revolusjon».[6]
Utdypende artikkel: Portugal i Eurovision Song Contest
Dette året gikk EBU tilbake til det samme avstemningssystemet som ble brukt i årene 1957–1961 og 1967–1970. Hvert land hadde en jury på ti medlemmer, der halvparten måtte være under 30 år. Hvert medlem ga én stemme til sin favorittsang. Det betød at hvert land hadde ti stemmer til fri distribusjon, unntatt til sangen fra sitt eget land. EBUs oppsynsmann for avstemningen var Clifford Brown. Juryene satt i sine hjemland og vurderte bidragene ut fra lydopptak. De ti jurymedlemmene skulle ha ulik bakgrunn, alder, kjønn og hjemsted.[24] For første gang ble det foretatt en loddtrekning for å bestemme rekkefølgen landene skulle stemme i, noe som ikke ble gjort igjen før i 2006.
Sverige ledet avstemningen hele veien, men seieren var langt fra suveren. Etter at den britiske juryen ga 5 stemmer til Italia og ingen til Sverige, lå Sverige og Italia nesten likt. Halvveis ut i avstemningen ledet Sverige med 12 stemmer, og like bak lå Belgia og Italia med 10, mens Nederland hadde 9. Da tre land sto igjen å stemme, ledet Sverige med bare to stemmer over Italia. Men mot slutten dro Sverige fra, og ABBA vant til slutt konkurransen med 24 stemmer over Italias 18. Nederland ble nummer tre med 15 stemmer.
På grunn av den franske presidentens død fire dager tidligere kunne ikke fjorårsvinneren, franske Anne-Marie David, komme til Brighton for å overlevere seierstrofeet.[6] I stedet var det BBCs generaldirektør og EBU-president Charles Curran som overleverte prisen til ABBA.[5]
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[25] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Startnr. | Land | Artist | Sang | Språk[26] | Norsk oversettelse | Plass | Poeng |
---|---|---|---|---|---|---|---|
01 | Finland | Carita | «Keep Me Warm» | Engelsk | Hold meg varm | 13 | 4 |
02 | Storbritannia | Olivia Newton-John | «Long Live Love» | Engelsk | Lenge leve kjærligheten | 4 | 14 |
03 | Spania | Peret | «Canta y sé feliz» | Spansk | Syng og vær glad | 9 | 10 |
04 | Norge | Anne-Karine Strøm med Bendik Singers | «The First Day of Love» | Engelsk | Den første dagen av kjærlighet | 14 | 3 |
05 | Hellas | Marinella | «Krasí, thálassa ke t'agóri mou» (Κρασί, θάλασσα και τ' αγόρι μου) | Gresk | Vin, hav og gutten min | 11 | 7 |
06 | Israel | Poogy | «Natati la khayay» (נתתי לה חיי) | Hebraisk | Jeg ga henne livet mitt | 7 | 11 |
07 | Jugoslavia | Korni Grupa | «Generacija '42» (Генерација '42) | Serbisk | Generasjon 42 | 12 | 6 |
08 | Sverige | ABBA | «Waterloo» | Engelsk | – | 1 | 24 |
09 | Luxembourg | Ireen Sheer | «Bye Bye I Love You» | Fransk | Farvel, farvel, jeg elsker deg | 4 | 14 |
10 | Monaco | Romuald | «Celui qui reste et celui qui s'en va» | Fransk | Den som blir, og den som drar | 4 | 14 |
11 | Belgia | Jacques Hustin | «Fleur de liberté» | Fransk | Frihetens blomst | 9 | 10 |
12 | Nederland | Mouth & MacNeal | «I See a Star» | Engelsk | Jeg ser en stjerne | 3 | 15 |
13 | Irland | Tina Reynolds | «Cross Your Heart» | Engelsk | Kors på halsen | 7 | 11 |
14 | Tyskland | Cindy og Bert | «Die Sommermelodie» | Tysk | Sommermelodien | 14 | 3 |
15 | Sveits | Piera Martell | «Mein Ruf nach dir» | Tysk | Mitt rop etter deg | 14 | 3 |
16 | Portugal | Paulo de Carvalho | «E depois do adeus» | Portugisisk | Og etter adjøet | 14 | 3 |
17 | Italia | Gigliola Cinquetti | «Sì» | Italiensk | Ja | 2 | 18 |
Artist | Land | Deltok i | Merkander |
---|---|---|---|
Gigliola Cinquetti | Italia | 1964 | Vinner av Eurovision Song Contest 1964 |
Romuald | Monaco | 1964, 1969 | Deltok for Luxembourg i 1964 og 1969 |
Anne-Karine Strøm | Norge | 1973 | Som del av Bendik Singers |
Bendik Singers | Kun Bjørn Kruse og Philip Kruse |
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen. Rekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning.[27]
Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | ||||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Finland | 2 | 1 | 1 | 4 | 13 | ||||||||||||||
Storbritannia | 1 | 4 | 1 | 1 | 2 | 1 | 1 | 3 | 14 | 4 | |||||||||
Spania | 1 | 2 | 1 | 2 | 1 | 3 | 10 | 9 | |||||||||||
Norge | 1 | 1 | 1 | 3 | 14 | ||||||||||||||
Hellas | 1 | 4 | 2 | 7 | 11 | ||||||||||||||
Israel | 2 | 1 | 2 | 2 | 1 | 3 | 11 | 7 | |||||||||||
Jugoslavia | 1 | 1 | 1 | 1 | 2 | 6 | 12 | ||||||||||||
Sverige | 5 | 1 | 2 | 2 | 1 | 1 | 2 | 1 | 3 | 1 | 5 | 24 | 1 | ||||||
Luxembourg | 2 | 2 | 1 | 3 | 1 | 1 | 1 | 1 | 2 | 14 | 4 | ||||||||
Monaco | 2 | 1 | 1 | 1 | 2 | 1 | 1 | 2 | 1 | 2 | 14 | 4 | |||||||
Belgia | 3 | 2 | 5 | 10 | 9 | ||||||||||||||
Nederland | 1 | 1 | 1 | 3 | 2 | 1 | 1 | 1 | 3 | 1 | 15 | 3 | |||||||
Irland | 2 | 1 | 2 | 1 | 2 | 2 | 1 | 11 | 7 | ||||||||||
Tyskland | 1 | 1 | 1 | 3 | 14 | ||||||||||||||
Sveits | 1 | 1 | 1 | 3 | 14 | ||||||||||||||
Portugal | 1 | 2 | 3 | 14 | |||||||||||||||
Italia | 2 | 1 | 1 | 5 | 1 | 1 | 2 | 4 | 1 | 18 | 2 |
Mens Ronnie Hazlehurst var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[28]
Land | Dirigent |
---|---|
Finland | Ossi Runne |
Storbritannia | Nick Ingman |
Spania | Rafael Ibarbia |
Norge | Frode Thingnæs |
Hellas | Jorgos Katsaros |
Israel | Yoni Rechter |
Jugoslavia | Zvonimir Skerl |
Sverige | Sven-Olof Walldoff |
Luxembourg | Charles Blackwell |
Monaco | Raymond Donnez |
Belgia | Pierre Chiffre |
Nederland | Harry van Hoof |
Irland | Colman Pearce |
Tyskland | Werner Scharfenberger |
Sveits | Pepe Ederer |
Portugal | José Calvário |
Italia | Gianfranco Monaldi |
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[29] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:
Ifølge Katie Boyle ble konkurransen overført til 32 land. Alle deltakerlandene, unntatt Italia, overførte sendingen direkte. I tillegg til på fjernsyn ble finalen overført på radio i Belgia, Finland, Irland, Norge, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige og Tyskland. De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon, farger og hendelser direkte til seerne. Under er en oversikt over kommentatorer og kringkastere under Eurovision Song Contest 1974:[39]
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator | Kilde |
---|---|---|---|---|
Belgia | BRT | BRT | Nederlandsk: Herman Verelst | [40][41][42] |
BRT 1 | Ukjent | |||
RTB | RTB | Fransk: Georges Désir | [41][42][43] | |
Radio Une | Ukjent | |||
Finland | Yle | TV1 | Finsk: Matti Paalosmaa | [44][45] |
Yleisohjelma | ||||
Ruotsinkielinen ohjelma | Svensk: Åke Grandell | |||
Hellas | EIRT | EIRT | Mako Georgiadou | [46][47] |
Irland | RTÉ | RTÉ | Mike Murphy | [48][49] |
RTÉ Radio | Liam Devally | [50][51] | ||
Israel | IBA | Israelsk fjernsyn | Ingen kommentator | [52] |
Italia | Rai | Secondo Programma | Rosanna Vaudetti, sendt i opptak 6. juni 1974 | [53][54] |
Jugoslavia | JRT | TVB 1 | Serbisk: Milovan Ilić | [55] |
TV Ljublijana 1 | Slovensk: Tomaž Terček | [56][57] | ||
TV Zagreb 1 | Kroatisk: Oliver Mlakar | [55][58] | ||
Luxembourg | CLT | RTL Télé-Luxembourg | Jacques Navadic | [43][59] |
Monaco | Télé Monte-Carlo | Brukte Frankrikes kommentator | [60] | |
Nederland | NOS | Nederland 2 | Willem Duys | [42][61] |
Norge | NRK | NRK Fjernsynet | John Andreassen | [62][62] |
NRK Radio | Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 23.00 | |||
Portugal | RTP | I Programa | Artur Agostinho | [63][64] |
Emissora Nacional Programa 1 | ||||
Spania | TVE | TVE 1 | José Luis Uribarri | [65][66] |
RNE | Radio Nacional | Ukjent | [66] | |
Storbritannia | BBC | BBC1 | David Vine | [32][67] |
BBC Radio 1, BBC Radio 2 | Terry Wogan | [68][69] | ||
BFBS | BFBS Radio | Richard Astbury | [32] | |
Sveits | SRG SSR | TV DRS | Tysk: Theodor Haller | [70][71] |
DRS 1 | Tysk: Max Rüeger, sendt i opptak 9. april 1974 | [72] | ||
TSR | Fransk: Georges Hardy | [73] | ||
RSR 1 | Fransk: Robert Burnier | [74] | ||
TSI | Italiensk: Giovanni Bertini | [54][75] | ||
RSI 1 | Italiensk: Ukjent | [75] | ||
Sverige | Sveriges Radio | TV1 | Johan Sandström | [44][35] |
SR P3 | Ursula Richter | |||
Tyskland | ARD | Deutsches Fernsehen | Werner Veigel | [43][70][76][77] |
Finalen ble sendt i 15 ikke-deltakende land, enten direkte eller i opptak: Algerie, Bulgaria, Frankrike, Island, Japan, Jordan, Kypros, Marokko, Polen, Sovjetunionen, Sør-Korea, Tsjekkoslovakia, Tunisia, Ungarn og Østerrike. I listen under er bekreftede overføringer og kringkastere.
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator | Kilde |
---|---|---|---|---|
Frankrike | ORTF | Première Chaîne de l'ORTF | Pierre Tchernia, sendt i opptak 13. april 1974 | [78] |
Island | RÚV | Sjónvarpið | Ukjent, sendt i opptak | [79] |
Malta | PBS | Malta Television Service | Victor Aquilina | [80] |
Tyrkia | TRT | TRT Televizyon | Bülend Özveren | [81] |
Ungarn | MTV | MTV1 | Ukjent, sendt i opptak 25. mai 1974 | [82] |
Østerrike | ORF | FS2 | Ernst Grissemann | [83] |
1950-årene | ||
---|---|---|
1960-årene | ||
1970-årene | ||
1980-årene | ||
1990-årene | ||
2000-årene | ||
2010-årene | ||
2020-årene |
|