Eurovision Song Contest 1979 | |
---|---|
Datoer | |
Finale: | 31. mars 1979 |
Vertskap | |
Sted: | International Convention Center, Jerusalem, Israel |
Programledere: | Daniel Pe'er Yardena Arazi |
Sjefdirigent: | Izhak Graziani |
Regi: | Yossi Zemach |
Produsent: | Alex Gilady |
Konkurransesjef: | Frank Naef |
Kringkaster: | Israel Broadcasting Authority (IBA) |
Deltakelse | |
Deltakere: | 19 |
Vinner: | Israel «Hallelujah» Gali Atari og Milk and Honey |
Trakk seg: | Tyrkia |
Kart over deltakere
Deltakere Deltatt før, men ikke dette året | |
Eurovision Song Contest | |
◄ 1978 1980 ► |
Eurovision Song Contest 1979 var den 24. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant for første gang sted i Israel etter landets seier året før med Izhar Cohen og Alphabeta med «A-ba-ni-bi». Konkurransen ble produsert av den israelske kringkasteren IBA og ble avholdt lørdag 31. mars 1979 i International Convention Center i Jerusalem. Daniel Pe'er og Yardena Arazi var programledere.
Opprinnelig skulle de samme 20 landene fra 1978 ha deltatt, men Tyrkia trakk seg kort tid før konkurransen etter press fra de arabiske landene. Dermed stilte 19 land i finalen.
Etter en svært jevn avstemning vant vertsnasjonen med «Hallelujah», fremført av Gali Atari og gruppen Milk and Honey. Dette var første gang siden 1973 at vertslandet vant konkurransen. Vinnersangen fikk stor suksess og gikk inn på hitlister over hele Europa. «Hallelujah» toppet den norske singellisten i ti uker, noe som fremdeles er rekord for en Eurovision-sang. Spania endte på andreplass, mens Frankrike ble nummer tre med 1973-vinneren Anne-Marie David. Tyskland kom på fjerdeplass og fikk stor kommersiell suksess med bidraget «Dschinghis Khan». Irland endte på femteplass. Norge var representert av Anita Skorgan for andre gang, denne gang med låten «Oliver». Det norske bidraget ble nummer 11 av 19 med 57 poeng.
Etter seieren året før med «A-ba-ni-bi» var det for første gang Israel som sto vertskap for konkurransen. Kort tid etter seieren i 1978 sådde imidlertid EBU tvil om Israel var i stand til å arrangere Eurovision Song Contest. Den israelske kringkasteren IBA hadde ikke innført farge-tv, og det fantes heller ingen teknisk forbindelse mellom Israel og Europa med stor nok kapasitet til å kringkaste et show av dette omfanget til de europeiske landene.[1] Begge utfordringene løste seg imidlertid, og konkurransen ble første gang arrangert utenfor det geografiske Europa. Blant annet fikk IBA låne fargekamera-utstyr fra britiske BBC.
IBA la finalen til lørdag 31. mars 1979, og dette er siste gang finalen har blitt holdt så tidlig som i mars. Finalearenaen var International Convention Center, Jerusalems største arena av denne typen på den tiden. Av de 2600 sitteplassene i salen var 1000 fjernet for å få plass til scene, orkester, lys, kameraer og annet teknisk utstyr.[2] På grunn av midtøstenkonflikten og den vedvarende trusselen mot Israel, var sikkerhetsopplegget det mest omfattende i konkurransen til da.[2] De 1600 publikummerne i salen var alle inviterte gjester, og med streng adgangskontroll. Showet kostet 17 millioner israelske pund, den daværende myntenheten i Israel. Dette tilsvarte rundt 5 millioner kroner i 1979.[2] Scenendekoren var laget av Dov Ben David og besto av tre ringer i ulike størrelser.[3] Sirklene var inspirert av IBAs logo og kunne flyttes og endres fra sang til sang.[3]
20 land meldte seg på konkurransen, de samme som året før. Blant deltakerne var Tyrkia som hadde holdt sin nasjonale finale i februar 1979. Der vant Maria Rita Epik og 21.Peron med låten «Seviyorum». Den tyrkiske vinneren deltok imidlertid aldri i Eurovision Song Contest. 5. mars samme år trakk Tyrkia seg fra finalen med følgende begrunnelse: «Den tyrkiske regjering har alltid anerkjent det palestinske folks rettigheter og ment at Israel må trekke seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967».[4] En like viktig årsak til boikotten var imidlertid press fra de arabiske landene som mente det var uakseptabelt av Tyrkia å stille i en konkurranse i Israel.[5][6] Presset fikk Tyrkia til å bøye av, og dermed ble det bare 19 land i konkurransen. Det tyrkiske bidraget skulle ha vært det ellevte bidraget på scenen i Jerusalem. Tyrkia deltok imidlertid da Israel arrangerte Eurovision Song Contest 20 år senere. Også i Norge kom det enkelte, spredte protester mot norsk deltakelse i Israel. Kritikken gikk blant annet på at Norge ved sin deltakelse, var med på å «legitimere en okkupasjon».[7][8][9]
I tillegg til de 19 deltakerlandene ble finalen også sendt i Hongkong, Island og Romania.[10] Ifølge VG sendte også irakisk fjernsyn finalen og fikk overta kommentatorboksen til Tyrkia, som ikke sendte en kommentator til Jerusalem.[11]
Programmet startet med en film som skulle portrettere Jerusalem som en multikulturell, multireligiøs og moderne by i Midtøsten. Deretter fortsatte sendingen fra International Convention Center, hvor programlederne Daniel Pe'er og Yardena Arazi ønsket velkommen på hebraisk, fransk og engelsk. Pe'er var en kjent nyhetsoppleser, mens Arazi hadde deltatt i konkurransen for Israel i 1976. De introduserte også EBUs konkurransesjef og overoppsynsmann Frank Naef, som hadde rollen for andre gang. Startrekkefølgen var avgjort gjennom en loddtrekning som ble foretatt i EBUs hovedkvarter i Genève høsten i forveien. Portugal åpnet konkurransen, mens Spania avsluttet. Norge hadde startnummer 16.
Hvert land ble introdusert med små postkortfilmer med elementer og musikk som representerte det aktuelle landet. Det norske postkortet viste vikinger om bord på et vikingskip med «I Dovregubbens hall» som bakgrunnsmusikk.[10]
Blant deltakerne var det flere artister som hadde deltatt tidligere: sveitsiske Peter, Sue og Marc (1971 og 1976), nederlandske Sandra Reemer (1972 og 1976), norske Anita Skorgan (1977) og franske Anne-Marie David som hadde vunnet konkurransen for Luxembourg i 1973. Den største favoritten var imidlertid den tyske gruppen Dschinghis Khan som stilte med låten «Dschinghis Khan». Sangen handlet om den mongolske herskeren Djengis Kahn og toppet den tyske singellisten før konkurransen. Tyskland kom på fjerdeplass, men sangen ble likevel en stor hit over hele Europa. I Norge lå den ti uker på signellisten med en tredjeplass som høyeste notering. Stor kommersiell suksess fikk også vinnersangen «Hallelujah» fra vertslandet Israel. Den vant en knapp seier over spanske «Su canción», men sangen toppet hitlistene i Irland, Sverige og Norge.[12] Blant annet lå den på førsteplass på den norske singellisten i ti uker – mer enn noen annen Eurovision-sang.[13][14]
Utdypende artikkel: Hallelujah (Gali Atari og Milk and Honey-sang)
Danmark stilte med Tommy Seebach som kom på sjetteplass med sin «Disco Tango». Dette var Danmarks beste resultat siden seieren i 1963. Sverige stilte med popidolet Ted Gärdestad, men hans «Satellit» ble bare nummer 17 av 19. Monaco ble nummer 16, og dette ble landets siste deltakelse på 25 år.
Pausenummeret var en medley av israelske folkedanser, kalt Shalom '79 (Peace 79). Izhak Graziani dirigerte orkesteret under nummeret. Hele sendingen fra Jerusalem varte i over tre timer, noe som var ny rekord.[10] I årene før var showene rundt to timer lange.
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1979
Det norske bidraget dette året var «Oliver» med Anita Skorgan. Hun vant den norske finalen 10. februar, i konkurranse med blant andre Maj Britt Andersen, Inger Lise Rypdal og Hanne Krogh. «Oliver» var komponert av Skorgan selv, med tekst av Philip Kruse. I den internasjonale finalen var Norge det 16. bidraget ut på scenen, og Anita Skorgan hadde med seg George Keller, Kristian Lindeman, Helge Lindeman, Wenche Hallan og Kari Gjærum som korister.[15] Dirigent for Norge var Sigurd Jansen. Egil Teige, som hadde ledet den norske finalen, kommenterte sendingen på NRK Fjernsynet. Erik Heyerdahl kommenterte for NRK Radio, mens Sverre Christophersen leste de norske stemmene fra Oslo.
I avstemningen fikk «Oliver» 57 poeng, inkludert 10 poeng fra Sverige. Dette var nok til en ellevteplass, Norges beste plassering på seks år. Den norske juryen ga ingen poeng til de andre nordiske landene, og dette er eneste gang Norge ikke har gitt poeng til noen naboland med det nåværende poengsystemet.
Hvert land hadde en jury med elleve lekfolk mellom 16 og 60 år, som bedømte de andre landenes sanger med poeng fra 1 til 5. Deretter summerte jurysekretæren sammen stemmene. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU.
Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen. Stemmene ble imidlertid ikke lest opp i stigende rekkefølge fra 1 til 12 som i dag. I årene 1975–1979 ble poengene i stedet lest opp i kronologisk rekkefølge etter startrekkefølgen. Dette skulle gjøre det enklere for operatørene av poengtavlen å holde følge, slik at de raskt og korrekt fikk oppdatert hvert lands poengsum underveis. Først året etter begynte ordningen med å lese opp poengene fra 1 til 12. Under avstemningen gjentok programlederne poengene på engelsk, fransk og hebraisk.[10]
Avstemningen ble svært jevn og spennende, og i starten var en rekke land med i tetstriden. Israel tok ledelsen, men etter hvert tok Spania, Frankrike og Tyskland innpå. Da 14 land hadde stemt, ledet Spania med 93 poeng foran Frankrikes 80 og Israels 71. Men deretter fulgte tre 12-poengere på rad for Israel, og Israel tok ledelsen med 107 poeng – ett poeng foran Spanias 106. Da det var ett land igjen å stemme, ledet Spania med ett poeng. Spania stemte sist og kunne ikke gi poeng til seg selv, dermed sto alt og falt på om den spanske juryen kom til å gi poeng til Israel. Spania ga 10 poeng til vertslandet, og dermed vant Israel sin andre seier på rad – til ekstatisk jubel fra hjemmepublikummet.[10] Frankrike ble nummer tre, mens forhåndsfavoritten Tyskland ble nummer fire.
De nordiske landene utvekslet lite poeng seg imellom; hverken Danmark, Finland eller Norge ga noen poeng til de nordiske landene. Den svenske juryen ga imidlertid 10 poeng til Norge og 1 poeng til Danmark.[16]
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[17] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Startnr. | Land | Artist | Sang | Språk[18] | Norsk oversettelse | Plass | Poeng |
---|---|---|---|---|---|---|---|
01 | Portugal | Manuela Bravo | «Sobe, sobe, balão sobe» | Portugisisk | Stig, stig, ballong – stig | 9 | 64 |
02 | Italia | Matia Bazar | «Raggio di luna» | Italiensk | Måneskinn | 15 | 27 |
03 | Danmark | Tommy Seebach | «Disco tango» | Dansk | – | 6 | 76 |
04 | Irland | Cathal Dunne | «Happy Man» | Engelsk | Lykkelig mann | 5 | 80 |
05 | Finland | Katri Helena | «Katson sineen taivaan» | Finsk | Jeg kikker på himmelen blå | 14 | 38 |
06 | Monaco | Laurent Vaguener | «Notre vie c'est la musique» | Fransk | Vårt liv er musikk | 16 | 12 |
07 | Hellas | Elpida | «Sokrátis» (Σωκράτη) | Gresk | Sokrates | 8 | 69 |
08 | Sveits | Peter, Sue og Marc + Pfuri, Gorps og Kniri | «Trödler und Co» | Tysk | Skraphandler og kompani | 10 | 60 |
09 | Tyskland | Dschinghis Khan | «Dschinghis Khan» | Tysk | Djengis Kahn | 4 | 86 |
10 | Israel | Gali Atari og Milk and Honey | «Hallelujah» (הללויה) | Hebraisk | Halleluja | 1 | 125 |
11 | Frankrike | Anne-Marie David | «Je suis l'enfant-soleil» | Fransk | Jeg er sol-barnet | 3 | 106 |
12 | Belgia | Micha Marah | «Hey Nana» | Nederlandsk | – | 18 | 5 |
13 | Luxembourg | Jeane Manson | «J'ai déjà vu ça dans tes yeux» | Fransk | Jeg har allerede sett det i øynene dine | 13 | 44 |
14 | Nederland | Xandra | «Colorado» | Nederlandsk | Colorado | 12 | 51 |
15 | Sverige | Ted Gärdestad | «Satellit» | Svensk | Satellitt | 17 | 8 |
16 | Norge | Anita Skorgan | «Oliver» | Norsk | – | 11 | 57 |
17 | Storbritannia | Black Lace | «Mary Ann» | Engelsk | – | 7 | 73 |
18 | Østerrike | Christina Simon | «Heute in Jerusalem» | Tysk | I dag i Jerusalem | 18 | 5 |
19 | Spania | Betty Missiego | «Su canción» | Spansk | Din sang | 2 | 116 |
Artist | Land | Deltok i | Merknader |
---|---|---|---|
Anne-Marie David | Frankrike | 1973 | Vant for Luxembourg |
Yardena Arazi (programleder) | Israel | 1976 | Som del av gruppen Chocolate, Menta, Mastik |
Xandra | Nederland | 1972, 1976 | I 1972 sammen med Andres Holten, og i 1976 som Sandra Reemer |
Anita Skorgan | Norge | 1977 | |
Peter, Sue og Marc | Sveits | 1971, 1976 |
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[16]
Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | ||||||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Portugal | 6 | 2 | 5 | 4 | 4 | 10 | 5 | 3 | 3 | 3 | 6 | 7 | 6 | 64 | 9 | ||||||
Italia | 8 | 8 | 3 | 8 | 27 | 15 | |||||||||||||||
Danmark | 2 | 3 | 12 | 1 | 10 | 12 | 6 | 7 | 4 | 8 | 1 | 3 | 3 | 4 | 76 | 6 | |||||
Irland | 5 | 5 | 5 | 6 | 10 | 6 | 6 | 3 | 10 | 7 | 8 | 5 | 4 | 80 | 5 | ||||||
Finland | 7 | 7 | 8 | 5 | 5 | 6 | 38 | 14 | |||||||||||||
Monaco | 1 | 2 | 4 | 3 | 2 | 12 | 16 | ||||||||||||||
Hellas | 10 | 1 | 4 | 7 | 7 | 2 | 10 | 4 | 1 | 5 | 7 | 2 | 2 | 7 | 69 | 8 | |||||
Sveits | 7 | 1 | 10 | 2 | 2 | 7 | 4 | 7 | 8 | 12 | 60 | 10 | |||||||||
Tyskland | 2 | 1 | 12 | 5 | 3 | 12 | 6 | 12 | 4 | 1 | 2 | 6 | 8 | 12 | 86 | 4 | |||||
Israel | 12 | 6 | 12 | 12 | 8 | 4 | 5 | 1 | 2 | 8 | 1 | 12 | 12 | 12 | 8 | 10 | 125 | 1 | |||
Frankrike | 6 | 10 | 1 | 10 | 8 | 10 | 5 | 6 | 12 | 12 | 5 | 7 | 6 | 5 | 3 | 106 | 3 | ||||
Belgia | 2 | 1 | 2 | 5 | 18 | ||||||||||||||||
Luxembourg | 7 | 3 | 4 | 4 | 5 | 3 | 2 | 4 | 2 | 10 | 44 | 13 | |||||||||
Nederland | 8 | 10 | 5 | 3 | 3 | 7 | 3 | 4 | 4 | 4 | 51 | 12 | |||||||||
Sverige | 6 | 1 | 1 | 8 | 17 | ||||||||||||||||
Norge | 3 | 3 | 8 | 6 | 2 | 8 | 2 | 6 | 10 | 7 | 1 | 1 | 57 | 11 | |||||||
Storbritannia | 4 | 8 | 10 | 7 | 7 | 1 | 2 | 8 | 5 | 10 | 6 | 5 | 73 | 7 | |||||||
Østerrike | 4 | 1 | 5 | 18 | |||||||||||||||||
Spania | 12 | 3 | 6 | 12 | 12 | 8 | 8 | 12 | 10 | 10 | 7 | 1 | 5 | 10 | 116 | 2 |
Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.
Antall | Mottakerland | 12 poeng fra |
---|---|---|
6 | Israel | Finland, Irland, Norge, Portugal, Storbritannia, Sverige |
4 | Spania | Belgia, Italia, Sveits, Tyskland |
Tyskland | Danmark, Frankrike, Monaco, Spania | |
2 | Danmark | Hellas, Israel |
Frankrike | Luxembourg, Nederland | |
1 | Sveits | Østerrike |
Mens Izhak Graziani var sjefdirigent, hadde de fleste land med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[19]
Land | Dirigent |
---|---|
Portugal | Thilo Krasmann |
Italia | Ingen dirigent |
Danmark | Allan Botschinsky |
Irland | Proinnsías Ó Duinn |
Finland | Ossi Runne |
Monaco | Gérard Salesse |
Hellas | Lefteris Halkiadakis |
Sveits | Rolf Zuckowski |
Tyskland | Norbert Daum |
Israel | Kobi Oshrat |
Frankrike | Guy Mattéoni |
Belgia | Francis Bay |
Luxembourg | Hervé Roy |
Nederland | Harry van Hoof |
Sverige | Lars Samuelson |
Norge | Sigurd Jansen |
Storbritannia | Ken Jones |
Østerrike | Richard Österreicher |
Spania | José Luis Navarro |
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[20] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:
Finalen ble overført til alle deltakerlandene samt Hongkong, Island og Romania. For første gang siden 1961 overførte ikke jugoslavisk fjernsyn konkurransen, årsaken var Jugoslavia på denne tiden ikke hadde diplomatiske forbindelser med Israel.[26] De fleste landene hadde egne kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer under Eurovision Song Contest 1979:[27]
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator | Kilde |
---|---|---|---|---|
Belgia | BRT | TV1 | Nederlandsk: Luc Appermont | [28][29][30][31] |
RTBF | RTBF1 | Fransk: Paule Herremann | [29][30][32] | |
Danmark | Danmarks Radio | DR TV | Jørgen de Mylius | [33] |
Finland | Yle | TV1 | Matti Paalosmaa | [34][35] |
Rinnakkaisohjelma | ||||
Frankrike | TF1 | Marc Menant | [31][32][36] | |
Irland | RTÉ | RTÉ 1 | Mike Murphy | [37][38] |
RTÉ Radio | Liam Devally | [39] | ||
Israel | IBA | Israelsk fjernsyn | Yoram Arbel | [40][41] |
Forsvarsradioen | Ukjent | [41] | ||
Italia | Rai | Rete 1 | Rosanna Vaudetti, sendt i opptak fra 21.50 | [42] |
Hellas | ERT | ERT | Mako Georgiadou | [43][44] |
Luxembourg | CLT | RTL Télé-Luxembourg | Jacques Navadic | [31] |
RTL Radio | Ukjent | [30] | ||
Monaco | Télé Monte-Carlo | Marc Menant (fransk kommentator) | ||
Nederland | NOS | Nederland 2 | Willem Duys | [30][45] |
Norge | NRK | NRK Fjernsynet | Egil Teige | [46] |
NRK Radio | Erik Heyerdahl, sendt i opptak fra 23.10 | |||
Portugal | RTP | RTP1 | Fialho Gouveia | [47][48] |
RDP Programa 1 | Ukjent | [49] | ||
Spania | TVE | TVE 1 | Miguel de los Santos | [50][51] |
Storbritannia | BBC | BBC1 | John Dunn | [26][52] |
BBC Radio 2 | Ray Moore | [26][53] | ||
Sveits | SRG SSR | TV DRS | Tysk: Max Rüeger | [54] |
TSR | Fransk: Georges Hardy | [36] | ||
TSI | Italiensk: Giovanni Bertini | [55] | ||
RSI 1 | Ukjent | [36] | ||
Sverige | SVT | TV1 | Ulf Elfving | [34][46][24] |
SR | SR P3 | Kent Finell | [46][24] | |
Tyskland | ARD | Deutsches Fernsehen | Ado Schlier og Gaby Schnelle | [30][54][56][57] |
Østerrike | ORF | FS1 | Max Schautzer | [58][54] |
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator | Kilde |
---|---|---|---|---|
Hongkong | TVB | TVB Jade | Regina Hing Yue Tsang og Lee Chi-chung, sendt 10.30 Hongkong-tid 1. april | [59] |
TVB Pearl | George Lam, sendt 10.30 Hongkong-tid 1. april | |||
Island | RÚV | Sjónvarpið | Björn Baldursson, sendt i opptak 16. april | [60] |
Romania | TVR | Programul 1 | Ukjent | [10] |
1950-årene | ||
---|---|---|
1960-årene | ||
1970-årene | ||
1980-årene | ||
1990-årene | ||
2000-årene | ||
2010-årene | ||
2020-årene |
|