Fridtjof Frank Gundersen | |||
---|---|---|---|
Født | 29. okt. 1934[1] Tynset | ||
Død | 11. nov. 2011[2] (77 år) Sandvika | ||
Beskjeftigelse | Politiker, professor | ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Ektefelle | Mosse Piene (1965–)[1] | ||
Parti | Høyre (–) partiløs (1981–1990) Fremskrittspartiet (1990–2001) Fylkeslistene ved stortingsvalet i 2001 (2001–2001) | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Stortingsrepresentant | |||
1981-1985 1989-2001 | |||
Valgkrets | Akershus | ||
Fridtjof Frank Gundersen (1934–2011) var en norsk jurist, professor ved Norges handelshøyskole og stortingsrepresentant for FrP.[3] Han satt på Stortinget for partiet i 16 år (fra 1981 til 1985 og igjen fra 1989 til 2001).[4]
Han var født på Tynset, hvor faren Ragnar Gundersen drev advokatforretning. Senior var første vara til Stortinget for Hedmark Høyre i perioden 1937–45.[5]
Gundersen gjennomførte Forsvarets russiskkurs og ble cand. jur. fra Universitetet i Oslo (1961). Deretter gikk han på Utenriksdepartementets aspirantkurs. Fra sommeren 1965 var han tilknyttet Det juridiske fakultet ved UiO som universitetslektor. I 1973 ble han tildelt graden dr. juris med avhandlingen Statlige handelsmonopoler og EF. Ved Norges handelshøyskole i Bergen underviste han i norsk og internasjonal markedsrett. Der tiltrådte han også 1. januar 1975 stillingen som professor i rettsvitenskap og forble fra da av tilknyttet NHH, fra 1. januar 2002 som professor II.
Gundersens viktigste forskningsarbeider var innenfor EU-rett.
Fram til midten av 70-tallet var Gundersen aktivt medlem i Høyre. Han var blant annet formann i Høyres «Tenkegruppe 99» fra 1966 til 1971 og medlem av Høyres politiske råd fram til 1975.[6]
Gundersen satt på Stortinget i fire perioder fra 1981 til 1985 og igjen fra 1989 til 2001. Han ble valgt inn på Fremskrittspartiets program som «uavhengig» og partiløs kandidat i 1981, han meldte seg inn i partiet i 1990, og ut igjen det siste halvåret på Tinget i 2001.[7] I den første perioden var han en av fire FrP-representanter. I 1985 kom han med boka «Fri og frank på Tinget», som handlet om hvordan han opplevde å bli valgt inn i nasjonalforsamlingen.
Vinteren 2001 ble han vraket som Fremskrittspartiets førstekandidat i Akershus[8] og havnet i konflikt med Carl I. Hagen. Like etter meldte han seg ut av partiet med begrunnelsen at han ikke lenger følte seg vel i stortingsgruppa.[9] Bakgrunnen skal ha vært striden som oppstod i partiet høsten 2000, der partileder Hagen hadde beskyldt Gundersen og flere andre for illojalitet.
Gundersen markerte seg med hyppige innspill i norsk samfunnsdebatt både som politiker og som jussprofessor. Han var sterkt engasjert både i forsvarspolitikk og eldrepolitikk.[10]
I desember 2006 innrømmet Gundersen at han hadde rapportert til den militære etterretningen etter å ha deltatt på kommunistkongresser i Sovjetunionen på 1950- og 1960-tallet. Dette kom frem etter press fra Dag Seierstad (SV) som over lengre tid hadde anklaget Gundersen for dette forholdet.[11] Til Klassekampen uttalte Gundersen: «Jeg var bedt av et lovlig organ om på vegne av NATO-staten Norge å rapportere om det jeg så. Jeg mente faktisk at det var min plikt.»[12]
Wikiquote: Fridtjof Frank Gundersen – sitater